Familiens minneord om Arild Berg

«Han mente selv at han hadde knekt ME-gåten»

Familien tok et siste farvel med Arild Berg med et flott minneord hvor de blant annet snakket om ME-sykdommen Berg var plaget av.

SE TV: Arild Berg begraves fra Bodø domkirke. Berg spilte eliteseriefotball for Bodø/Glimt på 1990-tallet og fikk totalt 113 kamper for laget. Vis mer

BODØ (Dagbladet): I dag ble Arild Berg bisatt fra Bodø domkirke.

Den tidligere fotballspilleren ble 43 år gammel før han gikk bort den 22. juni. Berg var en utypisk fotballspiller og fikk heller ikke den lysende karrieren mange hadde trodd.

Slik valgte familien, via prest Odd Eidner, å ta farvel med Arild Berg.

Minneord Arild Berg.

«17. juli 1975 så en liten gutt dagens lys, som nummer tre i en søskenflokk på fem. Det skulle tidlig vise seg at denne gutten hadde arvet egenskaper både fra sin kunstneriske familie på mor-siden, og sin sportslige familie på far-siden. Familien merket fort at dette var en aktiv og uredd gutt som var høyt og lavt. Arild var også en allsidig gutt som holdt på med det meste. Dette skulle også vise seg å bli et kjennetegn gjennom hele hans liv. Allsidighet var stikkordet, og han hadde stadig vekk nye jern i ilden. Hovedaktiviteten hans ble fort fotball, og man så tidlig antydninger til at Arild var et stort fotballtalent. Ellers var ski- og fjellturer, fisking, filming, biljard, snooker, break dance, golf, tennis og wordfeud bare noen av aktivitetene Arild bedrev. Han ble flink i det meste han drev på med, og han likte ikke å være middelmådig. Han satset alltid stort. Når han gikk inn for noe, så gjorde han det «all in»!

Etter hvert satte ME, et kronisk utmattelsessyndrom, en stopper for fotballkarrieren. Mye av tiden gikk til å prøve å finne en vei ut av ME-en. Men Arild sluttet aldri å overraske. Han ble omsider frisk, og gikk fra å være en forholdsvis innesluttet fyr til å bli en utadvendt kar som titt og ofte var å se på diverse konserter og uteplasser i byen. Han fikk seg raskt et stort nettverk som betydde mye for ham. Etter hvert begynte han også å hjelpe ME-pasienter, og holdt blant annet foredrag i Trondheim under en konferanse om ME. Og i kjent Arild stil åpnet han med å si: Hvorfor gjøre noe vanskelig, når det egentlig er så lett? Han mente selv at han hadde knekt ME-gåten, og skjønte endelig hva det gikk ut på. Han satte ofte ting på spissen med glimt i øyet, og humor var viktig for han.

Etter fotballkarrieren fortsatte engasjementet for idretten. Han var blant annet en del av «Studio Glimt», og var både begeistret og ivrig Glimt-fan som heller ikke var redd for å komme med krass kritikk når han han så det behøvelig. «Studio Glimt» førte til viktige vennskap med mange kompisturer til Nederland og utallige fotballkamper der.

Familien skulle vise seg å bli et viktig element for Arild. Han hadde et nært samhold med familien sin, og var i voksen alder nesten innom daglig hos sine foreldre i Parkveien.

Brødrene og søsteren hans var også viktige for ham. Med Runar og Ørjan drev han business, med Eli dro han på utallige reiser utenlands, og med Terje ble det mye fotball på løkka, scrabble og noen øl på byen. Etter hvert kom det også nevøer og nieser til. Arild skulle fort utmerke seg som «favorittonkel» som var utradisjonell og moro. Og for hans egen del, ble dette gode minner han stadig mimret tilbake til, men også noe han fortsatte med. Trening og fiske var viktig for Arild, og dette var aktiviteter han titt og ofte gjorde med de unge i familien. Og også her var det ikke godt nok å være middelmådig. Han var svært detaljorientert, og alt skulle planlegges godt når det gjaldt fiske og trening.

Se forsidebilde av Arild som fisker, og bilde på midtsiden fra en topptur.

«Han mente selv at han hadde knekt ME-gåten»

Arild hadde flere forbilder og lot seg imponere over sitater om liv og lære, og hadde ofte en filosofisk tilnærming til livets store spørsmål. Han var sugen på kunnskap og leste mange bøker. I et intervju i forbindelse med påska, uttalte han at utenom familien, var barndomsvennene Alexander Nissen og Espen Anderson de som hadde betydd mest for ham. Han så på mange måter opp til dem, og for ham var de en rettesnor. Ellers var Arne Næss sr. og jr. og Nelson Mandela menn han lot seg fascinere av, og mang en gang delte han udødelige sitater fra disse og flere andre. F.eks. dette fra Forrest Gump: «You have to do the best with what God gave you!»

Da Arild kjøpte seg hyttetomt på Soløyvannet, var det ingen tilfeldighet hvordan tomten lå til. Han var en svært analytisk fyr, og var opptatt av tall, målinger og statistikk. Han hadde nemlig funnet ut at hyttetomten lå svært godt til med tanke på hvilken vindretning det som oftest var når det var finvær i Bodø. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. I likhet med hytta på Soløyvannet, var familiestedet i Holmvika en kjær plass for ham, og der tilbrakte han somrene ssammen med sine nærmeste. Her fikk han også utnyttet sitt sportslige talent, og hadde flere løp over De syv søstre i et forrykende og imponerende tempo. Oterstranda i Gildeskål var også et kjærkomment familiested, hvor Arild tilbrakte tid sammen med sine nære og kjære. I påsketidene var det obligatorisk med isfiske, og her ble selvfølgelig alt nøye planlagt for å få den rette fisken på kroken. Og kanskje ble det en skitur på Glomfjellet, hvor han lot seg underholde av de «gode» skiferdighetene til bror Runar.

Arild var kjæreste med Eirin fra 2014, og de bodde sammen en del av tiden. Selv om det var litt av og på i forholdet, så var Arild veldig glad i ho Eirin – og det var gjensidig.

«Han mente selv at han hadde knekt ME-gåten»

Arild var et utpreget ja-menneske, det var sjeldent et «nei» i hans munn. Han stilte opp for alle rundt seg og var både omsorgsfull og følsom. Om det var moren som trengte skyss, eller kompiser som trengte bærehjelp – så var Arild der.

Et annet kjennetegn som beskriver Arild så godt, er alle «periodene» hans. Han var stadig innom nye ting som han la stor vekt på. En periode kunne det være trolldeigfigurer, en annen periode kunne det være fisking. Til og med zumba (!) var noe som i en periode skulle danses opptil flere ganger i uka. I den senere tid var han innom perioden «minimalisme». Kjæresten, Eirin, hadde fått en bok av mor Randi som omhandlet minimalisme. Kjæresten fikk knapt sett på boken, før Arild hadde slukt den rått. Ting ble systematisert og kategorisert. Arild gikk fra å være rotete til å være en superminimalist som kun tillot seg selv å ha et visst antall skjorter og boksere i skapet.

Arild kjempet flere kamper – både på fotballbanen, kampen mot ME, og etter hvert mot rus. De siste årene ble kontrastfylte for han. På den ene siden var det trening, fisking, konkurranseløp, utallige fjellturer, reiser og kvalitetstid med sine nærmeste. På den andre siden slet han med rus. Men han reiste seg hver gang, og ordene fra Nelson Mandela ga ham styrke: “The great glory in living lies not in never falling, but in rising every time we fall”. Arild var en livsglad mann som elsket livet, men til slutt tok dessverre rusen overhånd. Nå har lyset sloknet.

Vi er mange som ble dypt berørt da vi fikk den triste nyheten om at Arild Berg var død. Det er ikke bare en familie som har mistet en sønn, bror, onkel og kjæreste. Det er en hel by og en stor fotball-familie og en hel landsdel og nasjon som sørger i dag.

Vi tar med oss de gode minnene, og sammen lyser vi fred over Arild Berg.»

«Prisen for livet er døden. Prisen for kjærligheten er sorgen.

Inderlig takk, kjære gode Arild!»

BODØ-VENNER: Fra venstre Andre Hanssen, Jan-Derek Sørensen, Tommy Hansen, Ola Haldorsen, Tor-Ove Falch (sportslig koordinator for Glimt på 90-tallet), Tore Karlsen, Stig Johansen og Trond Olsen. Foto: Gunnar Hagen
BODØ-VENNER: Fra venstre Andre Hanssen, Jan-Derek Sørensen, Tommy Hansen, Ola Haldorsen, Tor-Ove Falch (sportslig koordinator for Glimt på 90-tallet), Tore Karlsen, Stig Johansen og Trond Olsen. Foto: Gunnar Hagen Vis mer
FAR OG MOR: Harald og Randi ankommer Bodø domkirke. Foto: Gunnar Hagen/Dagbladet
FAR OG MOR: Harald og Randi ankommer Bodø domkirke. Foto: Gunnar Hagen/Dagbladet Vis mer