Han skinner dagen derpå

Når stjernebildene er ryddet vekk, gjelder det å huske på hvorfor Ole Gunnar Solskjær ble så god.

DET VAR like før stearinlysene ble tent foran Manchester United-alteret da Ole Gunnar Solskjær la opp. Hadde høstmørket kommet noen minutter lenger over England og våre tilhørende ballområder, ville 34-åringens milde øyne strålt i glansen fra beundrernes små minnelys. Så sterk har fotballkulten vokst seg i samfunnet vårt, og så spesiell var Solskjær som spiller.

Da var det kanskje like greit å legge opp mens det ennå er tilnærmet sommerlyst. Ole Gunnar er ikke akkurat typen som trives på fotballalteret og bortsett fra å være vår mest kjente landsmann, er han ikke så spesiell.

Egentlig er han typisk for det som løfter gode norske idrettsutøvere til internasjonal toppstatus.

MINNEMARKERINGEN verden over dreier seg om at fotballens unike posisjon. De fleste av oss har sikkert hatt våre Solskjær-øyeblikk i utlandet; de påtrengende stille sekundene da vanlig menneskelighet tilsa at noe ble sagt mellom deg og en fremmed. Det kunne være om været, men siden du kom fra Norge ble det ofte om fotball. Og det var ikke nødvendigvis du som startet.

Mitt øyeblikk var bakpå en sykkeldrosje i Hue i Vietnam i våres. Det var ikke akkurat den tida da Solskjær var hottest i global fotball, og navnet som drosjesyklisten ville fram til, var ikke til å forstå. Engelsk med vietnamesisk tonefall er av og til ikke det; de er ikke like kantete og overtydelige i munnviken som oss. Først etter gjentakelse på gjentakelse skjønte jeg hva som var vårt felles samtaleemne, og kunne istemme:

- Jo, Solskjær er sannelig stor.

MEN STØRRE og viktigere er måten han er blitt stor på og hvordan han har tatt vare på suksessen.

Ole Gunnar er en klubbspiller. Det var han lenge før lønnskontoen i United limte fast lojaliteten. Han er oppdratt med tilhørighet hjemme i Kristiansund hos Clausenengen, og skjønner at det å ha en egen klubb bærer med seg noen verdier som holder lenger enn en fotballkarriere.

TOK FARVEL: Ole Gunnar Solskjær speilet seg aldri i glansen av seg selv, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: Scanpix
TOK FARVEL: Ole Gunnar Solskjær speilet seg aldri i glansen av seg selv, skriver Dagbladet.nos kommentator. Foto: Scanpix Vis mer

Det er derfor jeg hver høst når jeg har med juniorlag i klubben min til Sveriges største innendørsturnering i Borås, drar gutta bort til minneplanketten i hovedhallen. Der skinner Solskjærs navn fra den gangen lille Clausenengen hadde juniorspillere gode nok til å slå alle de svenske storklubbene.

Det er slike lokale kompisseire den aller beste idretten dreier seg om.

For disse triumfene minner om helheten i sportstilværelsen.

DET GJELDER også nivået på selve fotballen.

Ole Gunnar Solskjær er et produkt av et lokalt idrettsmiljø. De fleste norske idrettstoppene er det. Den lille klubben med de varierte tilbudene har vært vår nasjonale måte å utvikle talent på, og den har holdt både til å lage nære, sterke sosiale miljøer og gode idrettsresultater.

Med pappa som bryter, ble Ole Gunnar samtidig en del av en allidrettskultur. En slik bakgrunn var vanligere da enn nå, og det er neppe tilfeldig at Norges desidert to største internasjonale fotballspillere de siste tiårene, Rune Bratseth og Ole Gunnar Solskjær, begge bygget mye av karrierene sine på spesielle fysiske egenskaper de hadde plukket med seg utenfor selve spillet.

Mens Bratseth brukte farten og spensten til å lage sitt personlige defensive spill som gjorde ham til en av verdens beste midtstoppere, ble Solskjærs spesielle kroppsbalanse i skuddøyeblikket avgjørende for hans unike evne til å lage mål.

ETTERPÅ er det balansen i livet som Ole Gunnar kommer til å få mest glede av.

Han skinner dagen derpå

Da han ble hentet til Manchester midt på 90-tallet, fulgte det med en prima vandelsattest på spillerimporten fra Norge. De norske spillerne var pr. definisjon taktisk skolerte, konsentrerte og hardt arbeidende.

Akkurat det varemerket ble kortvarig og Solskjær var selv en del av landslagsmiljøet som med den plutselige berømmelsen og de gigantiske millionlønningene raskt forandret seg fra en sportslig mønstertropp til nyrikt fjolleri på verdensturne. Men det var aldri Ole Gunnar som speilet seg i glansen av seg selv.

SANNSYNLIGVIS var det derfor han klarte å trene seg tilbake etter de mange operasjonene, og seinest i fjor så ut til å være frisk nok til å løfte Norge gjennom EM-kvaliken.

Sånn ble det ikke. Kanskje klarer landslaget denne kortsiktige oppgaven uten Ole Gunnar Solskjær, men over tid blir det bedre norsk idrett ved å ta med de sentrale elementene som bygget karrieren hans.

De holder til gode resultater også når stjernebildene er tatt vekk fra alteret.

DET MÅLET: Solskjær ble matchvinner i Champions League-finalen i 1999.