SISTE TOUR: Den franske legenden Thomas Voeckler takker av. AFP PHOTO / PHILIPPE LOPEZ
SISTE TOUR: Den franske legenden Thomas Voeckler takker av. AFP PHOTO / PHILIPPE LOPEZVis mer

Tour de France:

Han slåss med «Vino» og fryktet Armstrong

Tour de France tar farvel med provokatøren, skuespilleren og nasjonalskatten Thomas Voeckler.

BRIANÇON (procycling.no): Fra karrieretopp til karriereslutt. Sirkelen er nesten komplett for Thomas Voeckler, franskmannen som i sitt siste Tour de France må ha et ambivalent forhold til col du Galibier.

Det gigantiske trollet i Alpene tok som vanlig sine ofre på den 17. etappen onsdag, da Fabio Aru og Dan Martin ble distansert med ett minutt fra Chris Froome og resten av favorittene.

Ivrig på å vise seg frem i sitt siste ritt, var Voeckler på et tidlig tidspunkt del av det avgjørende bruddet. Til slutt ble det Primoz Roglic sitt springbrett inn til Slovenias første seier i La Grande Boucle.

Mens Voeckler ble ytterligere distansert i den uendelig lange stigningen, fikk han et gjensyn med det majestetiske terrenget som beseglet hans skjebne i 2011-touren. Hvor han med gul trøye trukket over skuldrene satt på toppen av sin karriere tre dager før Paris, men begikk en fatal taktisk feil som kostet ham dyrt.

– Det er øyeblikket jeg angrer meg mest over. Jeg skulle ventet på Cadel Evans, ikke gått etter (Andy) Schleck og (Alberto) Contador. Uten den taktiske feilen, hadde jeg trolig stått på podiet i Paris, sier Voeckler til procycling.no.

Etter ti heroiske dager i gult, med tungen hengende ned på styrestemmen, endte han på fjerdeplass. Voeckler ble likevel symbolet på fransk renessanse i Tour de France. I 2004 var han også maillot jaune i ti dager. Den gang på Lance Armstrongs nåde.

– Jeg var ikke klar over betydningen det hadde for publikum. Jeg måtte bite tennene sammen og krige hver eneste dag. Det var først i 2011 at jeg visste om den gule trøyens betydning og at jeg hadde en mulighet til å vinne den.

Armstrongs karisma

Betydningen var håp. Voecklers prestasjoner ga franskmennene håp i en tid der industrialisert doping og strenge taushetsregler lå som mørke skyer over sykkelsporten.

– Det er en bra mann, bekrefter Thor Hushovd til procycling.no, en annen ledestjerne for rene utøvere i en ellers skitten æra.

Voecklers tilværelse var tøff. I skyggen av Armstrongs karisma og under vekten US Postals tyranni, overlevde franskmannen på smulene fra EPO-generasjonens overflod.

– I 2004 ble jeg 18 sammenlagt. Jeg tror ikke mange foran meg (var rene). Jeg kunne mistet motet og gitt opp. Men det er et svakt alibi. Det ville vært et nederlag å ty til doping, innrømmer Voeckler.

– Armstrong var den som gjorde mest inntrykk i min karriere. Ikke på grunn av resultatene og fysikken. Det var karismaen og påvirkningen han hadde på folk. Armstrong var en fryktinngytende karakter. Måten han og laget regjerte. Selv ble jeg ikke preget av omstendighetene. Jeg ville ikke at juksemakere skulle ødelegge sporten som jeg elsker, sier 38-åringen – som ikke sjeldent sto opp for de rene rytterne i feltet.

POPULÆRE THOMAS: Er over alt i Tour de France. AFP PHOTO / Lionel BONAVENTURE
POPULÆRE THOMAS: Er over alt i Tour de France. AFP PHOTO / Lionel BONAVENTURE Vis mer

Kranglet med Vino

Mads Kaggestad så litt av seg selv i Voeckler. Nordmannen husker franskmannen som en antidoping-provokatør og dertil en spesiell hendelse i Critérium du Dauphiné i 2007.

På etappen over Mont Ventoux havnet Voeckler i tumulter med selveste Alexander Vinokourov, Astana-rytteren som skulle bli tatt for bloddoping i Tour de France noen uker senere.

– Han var nære ved å begynne å sloss med Vino på vei opp Ventoux under Dauphiné, rett etter Puerto-saken var en nyhet. Voeckler slang med leppa til Vino om at et dopinglag (Astana) hadde stjålet klubbfargene til Bouygues Telecom som dermed risikerte å få uheldige assosiasjoner, sier den tidligere Crédit Agricole-rytteren til procycling.no.

– Han var uredd og provoserende overfor mange. I Catalonia rundt viste han bevegelser som indikerte sprøytebruk til et av de mindre spanske lagene som kjørte utrolig sterk. Sannsynligvis for å markere at han mistenkte de for å dope seg. Jeg likte han og han var alltid hyggelig med meg, sier Kaggestad.

Kanskje ikke så rart han var en omdiskutert figur. I et senere intervju med L’Équipe fortalte Voeckler at han var mislikt av ni av ti ryttere i feltet.

– Voeckler forstod det, men hadde et selvironisk forhold til det. Han er så sterk mentalt, at han bryr seg ikke om folk i feltet misliker han, sier Kaggestad – som støttes av sin tidligere lagkamerat Hushovd.

– Han gav blaffen i hva andre syntes og tenkte, forteller den tidligere Crédit Agricole-kapteinen Hushovd.

– Mitt forhold til Voeckler er bra. Jeg har aldri hatt noen problemer med han. Mer det motsatte. Vi pratet og tøyset sammen. Han har god sans for humor, er annerledes og ikke redd for å gjøre egne ting. Det er lov å gå egne veier, sier verdensmesteren fra 2010.

Hushovd satte pris på Voecklers ablegøyer. Likevel var det mange som rev seg i håret på grunn av hans taktiske disposisjoner.

– Noen ryttere mente han spilte for mye. Voeckler vet alltid når kamera peker i hans retning. Det er da tungen begynner å henge ut, og ofte da angrepen kommer. Mens andre lag var fornøyd med bruddet som hadde gått, eller når enigheten var å kjøre for samlet spurt, ville det komme et angrep fra Voeckler. Han fikk blodet til å bruse for mange, sier Robbie McEwen – tidligere vinner av den grønne trøyen.

«Une petite mort»

Delte meninger i feltet, men ikke blant det franske publikum. En meningsmåling fra januar 2017 bekreftet nok en gang: Thomas Voeckler er Frankrikes mest populære syklist.

Men om taktikken hans har sørget for uvenner i feltet, så har den også dannet grunnlag for en høyst respektabel merittliste for den franske baroudeur.

Fire etappeseiere i Tour de France. Den mest minnerike i Bagnères-de-Luchon, iført den franske mestertrøyen, etter et langt brudd over Aubisque, Tourmalet, Aspin og Peyresourde. Der han sikkert med leskende skadefryd overlistet sin gamle busse Vinokourov.

Voeckler vant også endagsrittene De Brabantse Pijll, GP Plouay og GP Quebec - og har i tillegg topp fem plasseringer fra Liège-Bastogne-Liège, Amstel Gold Race og Paris-Tours.

Den viktigste seieren var kanskje Tour de Luxembourg i 2003.

– Vi var usikre da han ble proff med Bonjour-laget. Han hadde ingen seiere, men så vant han Tour de Luxembourg. Ellers hadde vi kanskje sendt han videre (til et annet lag), sier Jean-René Bernaudeau – teamsjefen i Direct Energie som i dag kan se tilbake på 17 år sammen med Voeckler.

Forholdet Bernaudeau-Voeckler er et unikt ekteskap i den ellers så ustabile sykkelsporten. Men et som nå går mot slutten. I Paris henger Voeckler sykkelen på veggen.

I sin siste tour har han ikke vært på sitt beste og hatt rollen som gallionsfigur. Men Direct Energie-lagkamerat Lillian Calmejane vant etappen til Station de Rousse på en måte som minnet om Voeckler i glansdagene. Den nye vinen er dermed klar idet mesteren takker av.

– Hvert ritt denne sesongen har vært et lite farvel med mye nostalgi. Etter touren er alt over. Jeg går mot slutten med en viss trygghet, men også en viss frykt, sier Voeckler.

– De siste 25 år har jeg stått opp hver morgen for å trene på sykkelen min. Dette blir et stort steg. Jeg har familie og venner til å støtte meg. Likevel blir det une petite mort (en liten død) som de sier.