Han som gjorde oss typisk gode

Bjørge Stensbøl og Olympiatoppen forandret oppfatningen om hva det vil si å være norsk. Det er bra gjort på noen år.

Da Stensbøl sammen med et par andre ambisiøse idrettsledere overtok Norges Olympiske Komité etter fiaskoen under vinterlekene i Calgary, var det for å gi den norske selvfølelsen et løft. Nå går det ikke an å få den på normalt, sympatisk nivå igjen. Det å vinne er blitt norsk.

TYPISK NOK

var det Olympiatoppen som i første omgang kom lettest fra kuttene etter budsjettskandalen i Norges Idrettsforbund. Signalene fra departementet sørget for det. Selveste vinnerorganisasjonen er det få politikere som ønsker å tulle med.

De regner med at nordmenn flest vil vinne.

SLIK VAR DET IKKE

da Stensbøl fra 1988 begynte utformingen av den nye norske toppidrettssatsingen. Riktignok hadde høyrebølgen skvulpet over landet i flere år, men den nasjonale nødvendigheten av å få fram enere var ikke blitt felleseie.

Nå tar de fleste nordmenn sine seirer som naturgitt.

BAK DENNE

forandringen står Bjørge Stensbøl: bankmannen som lærte oss å telle OL- og VM-medaljer i alle slags sære idretter, som om de til sammen ga et riktig resultat av Norges verdi for menneskeheten.

Stort sett er vi alene på kloden om det regnestykket. Det fantes noen slike tellefantaster i gamle DDR og tidvis i Sovjetunionen. Kanskje er det også enkelte idrettssjefer i Kina som nå prøver å få regnestykket til å gå opp ved hjelp av dop som den ukjente x.

Ellers er dette fånyttes kunnskap. Bortsett fra i Norge.

MULIGENS TRENGTE

vi løftet for å kvitte oss med Sverige-komplekset en gang for alle. Det er i hvert fall borte. Jeg tror ingen av dagens tenåringer engang skjønner hva den misunnelsen skulle innebære.

Vi skjønte det på 60- og 70-tallet, den gang Norge knapt vant noe annet enn i små vinteridrettsgrener.

Med Bjørge Stensbøl som idrettssjef har vi sett at vi kan vinne nesten alt. Han fortjener ros for den jobben.

Men nå som det er gjort, er det på tide å diskutere hva som egentlig er verd å vinne.