Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

- Håndballen holder meg i live

BERGEN (Dagbladet): Trønderen Odd Egil Eidsæther (49) har påtatt seg jobben å føre Tertnes til europatoppen i håndball. Men den oppgaven er småtterier i forhold til hans store kamp: uhelbredelig beinmargskreft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg slåss mot sykdommen hver dag. Jeg er nødt til det, ellers så gir man tapt, sier Odd Egil Eidsæther til Dagbladet.

I både håndball- og pressemiljøet har det en stund vært kjent at Tertnes-treneren er kreftsyk, men i dette intervjuet med Dagbladet snakker han for første gang ordentlig ut om sin tøffe kamp mot beinmargskreften.

Kreftene til å slåss med takker han håndballen for.

- Jeg var ute av fighten og trodde ikke jeg skulle orke dette. Men håndballen ga meg kampviljen tilbake. Å treffe spillerne er min blomst i hverdagen, sier Eidsæther.

Pensjonspoeng

Tertnes-treneren tar imot oss i klubblokalene, der han deler kontor med markedssjef Leif Jårvik og sportslig leder Lars Riis Ellingsen.

På veggen bak det altfor store møtebordet henger en svær plakat fra klubbens tapte europacupfinale mot spanske Mislata i EHF-cupen 28. mai 2000.

I april i år ble Eidsæther ansatt i Tertnes, og har fått i oppgave å innfri klubbens målsetting om å vinne europacupen i løpet av en fireårsperiode.

- Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen å leve, og vil ikke vite det heller. Da er du i flukt, ikke i fight. Men selv om jeg ikke teller pensjonspoeng, for å si det slik, håper jeg å fullføre flere toårskontrakter før jeg legger meg i pennalet. Det ville vært stort å være med Tertnes på veien mot toppen, sier Eidsæther.

- Samtidig er jeg realist. Jeg vet at det kan gå fort om jeg får tilbakeslag. Første målsetting nå er 50-årsdagen 28. april, legger han til.

Legangers drøm

Cecilie Leganger deler samme drømmen. Hun ønsker å vinne europacupen for Odd Egil.

- Han er et fantastisk menneske som alltid har et smil og en god kommentar på lur. Det ville vært flott om vi kunne gått helt til topps i Europa for ham, sier Cecilie Leganger til Dagbladet.

Hun er sjøl hovedperson i en opprivende overgangskonflikt med Bækkelaget.

- Selv om jeg har det tøft, er det ingen ting i forhold til hva Odd Egil opplever. Man må sette ting i perspektiv. Min kamp handler tross alt bare om noe så ufarlig som håndball, sier Leganger.

- Tenker dere over at treneren har en alvorlig sykdom?

- Vi vet jo at han har det, men går ikke rundt og prater om det. Odd Egil lever og ånder for håndballen, og det er fantastisk at han fortsatt holder på med dette til tross for at han kunne vært sykemeldt, sier Leganger.

Eidsæther roser Tertnes-jentene for måten de håndterer situasjonen på.

- De spør gjerne om hvordan det går med meg. Andre kjentfolk er mer usikre på hvordan de skal forholde seg til sykdommen min.

Sportslig leder Lars Riis Ellingsen legger ikke skjul på at Eidsæthers kreftsykdom var med i vurderingen før de ansatte ham i april i år.

- Vi tok en totalvurdering, og kom til at plussene var flere enn minusene. Dessuten er det mer humør i Odd Egil nå enn da han var i Tertnes på 90-tallet. Han er blitt mer ydmyk i forholdet til livet, sier Riis Ellingsen.

Kollega Leif Jårvik beskriver treneren som en stor sosial faktor i klubben.

- Han er blitt en god venn, som elsker å fortelle historier. Stort sett er han i godt humør, men vi merker jo at han blir sliten når det er mye styr rundt oss, sier Leif.

Sjøl sier Eidsæther at humøret og galgenhumoren berger hverdagene.

- Jeg går ikke rundt og tenker på døden. Men kreften har gjort meg mer tander. Jeg har ikke samme trøkk og energi som før, selv om jeg føler meg i brukbar form. Ut fra mine rammebetingelser lever jeg et lykkelig liv.

- Og jeg har ikke tenkt å selge huset mitt for å få mer penger å leve av nå, sier Eidsæther.

Han går til kontroll hver sjette uke, og er forberedt på at han en dag kan få beskjed om at situasjonen har forverret seg.

Tertnes-treneren sleit med vond rygg i mange år, men først under oppkjøringen til håndball-VM i Norge i 1999 fikk den daværende Hypo-treneren og østerrikske landslagstreneren mistanke om at det var noe mer enn vanlige ryggsmerter.

Dødens grøft

- Jeg fikk en sprøyte i ræva annenhver time for i det hele tatt å klare å holde meg oppegående.

Tilbake i Wien ble han sendt på sykehus. Ei uke seinere kom beskjeden: «Du har uhelbredelig beinmargskreft.»

- Vi trøndere er jo gjerne lykkelige så lenge vi kan ete og drikke melk. Men dette kom som et sjokk: plutselig var jeg i dødens grøft.

Kreftcellene hadde angrepet skjelettet.

- Også jeg da, som aldri hadde vært syk, og ikke har tatt smertestillende siden jeg var hos skolelegen. Jeg har alltid vært typen som har svitsjet til en annen kanal når det har vært helseprogrammer på TV-en. Da har til og med finsk fjernsynsteater vært interessant, smiler Eidsæther skjevt.

Blodpropp

Men VM i Norge «skulle» han ha med seg:

VMs største prestasjon var trolig at Eidsæther - på permisjon fra sykehuset - trosset smertene og satt på benken med to tretthetsbrudd i ryggen da Østerrike møtte Norge i semifinalen på Lillehammer.

Og da de østerrikske jentene slo Romania i bronsefinalen.

På busstur på vei til Champions League-kamp med Hypo mot Krim Electra 1. februar 2000 fikk han attpåtil blodpropp i høyre lunge, og fikk lungebetennelse.

Hele februar tilbrakte han på sykehus i Wien.

Venninna Unni Birkrem - som er utdannet sykepleier - «beordret» ham hjem til Norge.

Eidsæther ble overført til Rikshospitalet i Trondheim (RiT).

- Da var jeg så lei av den ensomme tilværelsen på østerrikske krankenhaus (sykehus, red.anm.) at jeg flyttet hjem.

Den siste tøffe kuren fikk han på RiT i slutten av mars i fjor.

Fra 2. til 18. mai - med unntak av permisjon den 17. - lå han igjen på sykehuset.

19. mai klokka 06.30 satt han på fly til Wien for å rekke den første Champions League-finalen med Hypo.

Makedonske Kometal Skopje ble slått 32- 23.

Med tomålstap i returen var nok en Champions League-tittel i boks for Hypo.

Eidsæther var ikke med til returkampen.

Det neste målet for trønderen var OL i Sydney, som han hadde gledet seg til i lang tid.

Men 1. juni kom beskjeden fra Hypo-manager Gunnar Prokop:

- Bli i Norge.

- Det var surt å miste OL. Det var drivkraften min under sykdomsleiet.

Tarzan-tapet

I Trondheim hadde han leid ut huset for to år, og kom hjem ett år for tidlig.

- Jeg flyttet hjem på gutterommet, med Tarzan-tapet og alt. Men brukte også en del tid hos venninna mi i Kristiansand, og i Bergen - hvor jeg har hytte ved Bognøy.

Først var han overbevist om at han etter 25 år som håndballtrener hadde gjort sitt på parketten.

Men han ble fristet av Heimdals herrelag i eliteserien.

- Jeg var vant til å vasse i feterte stjerner i Hypo og Bækkelaget, hvor pengene var punkt nummer én. Man blir litt idealist når man da kommer til en klubb hvor gutta kjøper draktene sine sjøl.

Etter å ha ført trondheimsklubben til en sterk fjerdeplass, fikk han tilbud om å trene Tertnes igjen. Den drømmen klarte han ikke å si nei til.

Hele Norges coronakart