VED EN GLITRENDE KARRIERES SLUTT: Petter Northug kommer med en velskrevet selvbiografi som forteller at han er ferdig som toppløper. Her etter 5-mils gullet i OL 2010. FOTO: AFP/ Don Emmert
VED EN GLITRENDE KARRIERES SLUTT: Petter Northug kommer med en velskrevet selvbiografi som forteller at han er ferdig som toppløper. Her etter 5-mils gullet i OL 2010. FOTO: AFP/ Don EmmertVis mer

Petter Northug ny bok

Hans egen bok avslører: Nå er Petter Northug ferdig som toppløper

En stor skiløper som ganske enkelt har slitt for lenge og vunnet det som skal vinnes. Da kan resten av livet bare få begynne.

I DAG flytter Petter Northug fra italienske Livigno noen mil bort til isbreen over Val Senales for å møte resten av de norske sprintgutta. Han er på landslaget igjen. Har endelig fått den beste treneren og de raskeste lagkameratene i et forsøk på å få ny fart på den strålende karrieren, men de siste ukene har rapportene fra langrennsmiljøet vært entydige:

  • Petter Northug kommer ikke tilbake som toppløper til vinteren.

En av sportens aller største, er blitt den som helst henger bakerst på øktene. Ikke fordi det er taktisk smart, men fordi han ikke orker noe annet. Treningsdisiplinen er for lav, livet ellers for lokkende og det fysiske grunnlaget fra et langt toppidrettsliv for lengst slitt ned.

Kort sagt:

- Petter som langrennsløper har mistet det.

JODA; det har nok vært snakket om langrennskongens forfall i miljøet mange ganger før. Uten at det gjorde så mye forskjell på resultatlistene.

Historien om hvordan Petter kuttet drastisk i treningen allerede sommeren etter eventyrdagene i Oslo-VM 2011, er velkjent. En stund gikk det visst sport i å se hvor lite det var mulig å trene og likevel gå fra de andre. Han var jo best uansett. Sesongene etterpå har nok av medaljer og bragder til å bevise akkurat det.

Men den nye biografien som kommer ut i dag, forteller noe mye mer. For i boka «Min historie. Northug » snakker Petter selv om hvorfor alt egentlig tok slutt den gangen i Oslo, og at fyllekjøringen og Falun-mirakelet fire år seinere bare var et tilfeldig mellomspill:

«Ski-VM var over. Og noe i meg var forandra. Det var som om jeg hadde kommet ut av en snøhule etter sju år. Sola på himmelen, vinden mot ansiktet, menneskene rundt meg. Alt føltes nytt. Den sulten som alltid hadde vært der, som jeg hadde våknet med hver dag siden jeg var liten gutt, var borte», forklarer han gjennom den fjærlette pennen til Jonas Forsang; Northug-biografiens stilsikre iscenesetter.

DER og da var det tomt for drivstoffet som alle disse årene siden 2 006 hadde pumpet fram norsk idretts mest imponerende vinnervilje. Fortsatt kunne det sprute bare Petter ble ydmyket nok, men det holdt ikke til å drive den motoren som sveiver fram toppidrettslivets monotone hverdag.

Han hadde jo allerede nådd alle mål:

«Jeg vant. Herregud, sa jeg til meg selv, tenk at jeg vant den femmila. Og så la jeg meg over på sida og sov litt til. Jeg stod opp seint, og spiste frokost. Fire brødskiver med fem egg, bønner, bacon og kakao. Jeg brydde meg ikke lenger. Det handlet ikke lenger om liv og død, det handlet om å ha det behagelig. Jeg trente fortsatt, men ikke som før,» forteller Petter.

Det er til å forstå. Hør bare:

«Jeg hadde levd i en boble så lenge at jeg hadde problemer med å prate med folk. Det hadde nærmest utvikla seg til en form for sosial angst,» analyserer Petter rett fram hverdagen sin som verdens beste skiløper, og beskriver hvor vanskelig det var å være ute med kompisene. Om hvordan han ikke kunne gå noe sted uten at folk kom bort eller tok opp mobilen for å ta bilder i skjul:

«Overalt tok folk kontakt, men jeg var en huleboer som akkurat hadde kommet ut i lyset. Jeg var i sjokk,» skriver han, og det med trening ble naturlig nok deretter:

«Jeg klarte å holde det gamle treningstrøkket oppe i både én og to dager, få til en bra rytme, men i de fem påfølgende dagene kunne jeg bare ligge rett ut og sove. Jeg trente når jeg hadde lyst.»

ALT som hadde jaget Petter Northug fram som skiløperen ingen kunne slå, var borte vekk. De forvokste bondetampene som hadde sklidd fra ham i de første barneskirennene, de arrogante svenskene som han forlengst hadde fornedret, de leende tyskerne som ikke lenger hadde stort å le av i denne sporten, og den stakkars landslagstreneren som ikke skjønte hvor såret en ung Petter kunne bli for et velment; men totalt mislykket, OL-uttak i 2 006.

Med alle disse medaljene og opplevelsene i boks, hadde ikke den eksplosive langrennsløperen Northug mer bittert hjemmebrygget høyoktan drivstoff å gå på.

DET er det som stopper han nå så mange år seinere. Som gjør at yngre, rettere rygger bare kan forsvinne der foran i løypa. At lettere bein like gjerne kan få skli i fra for godt.

Denne vinteren kommer andre skiløpere til å kaste seg først over mål, og hive forgjeves etter pusten i den kalde, våte snøen. Det gjør ikke noe. Riktignok har ikke alle disse sju åra etter Oslo-VM vært like feite; de to siste vinterne har til og med vært resultatmessig stusslige. Men kom igjen:

  • Petter Northugs karriere har vært mer enn bra nok.

I virkeligheten har den vært en av norsk skihistories aller største.

MEN nå er den nesten over. Rapportene fra treningene er sanne. Petter Northug i dagens form er sjanseløs på internasjonale distanserenn. Sannsynligvis blir han også for svak fysisk til å kjempe om medaljer på sprinten og sprintstafetten i VM i februar.

Om han da ikke skulle bli så forbanna på sin egen nye tilnærmet høyst menneskelige makelighet at han gyver løs på seg selv igjen.

Det høres ikke sånn ut i denne boka. Den avsluttes på nattlig joggetur i Oslo der vandrerne på byens østkant begeistret heier den populære mesteren fram; og Petter tenker sitt om oss som ikke tør å tro at det fortsatt blir like moro:

«De må gjerne avfeie meg og si at det er over. De må gjerne gå gjennom resultatlista mi i fjor, og le av den. 48. plass. 19. plass. 97. plass. Men det er bare én ting. Jeg har vært der før. Jeg vet hva som kreves,» skriver han.

DET vet han, og derfor bærer det raskt mot slutten. For Petters selvbiografi kommer med kloke tanker om det som driver fram ham og alle de andre store idrettsutøverne blant oss:

  • . Om det som er forskjellen på de som har det, og de som hadde det.

Som Bøygen da Petter begynte å konkurrere på ski; den i denne sammenheng mytiske Øystein Bogfjellmo som i de lokale barneskirennene for den trønderske 1986-årgangen gikk fra alle.

I boka beskriver Petter hvordan han møtte sin tidligere overmann igjen på skigymnaset i Steinkjer:

«Øystein Bogfjellmo gikk også på skolen. Første gang jeg så ham i skolegården, skjønte jeg det. Han var ferdig. Det var som om noe i ham hadde sluknet. Han mangla det fokuset jeg hadde,»forteller Petter før han runder av sin egen historie med lengselen om å reise bort og så kanskje bli en like bra pappa som den han selv fikk vokse opp med.

Men ærlig talt.

Forteller ikke nettopp det alt om den flotte tida som er over, og den like fine tida som kommer?.

FOTNOTE: Nevnte Øystein Bogfjellmo som visstnok var ferdig, går det forøvrig riktig bra med. Han var nok mye mer motivert som skiløper i juniorklassen enn det Petter trodde der i skolegården, men det er ikke alltid ambisjonene i løypa stemmer med resultatutviklingen. Seinere er det blitt både topputdannelse og fin jobb innen kapitalforvaltning. Og når det gjelder sin tidligere skikompis, har han bare godt å si.