SKAPER ENTUSIASME: Den store Ødegaard-feberen handler om noe langt mer enn bare fotball og formodningen om at landslaget igjen skal begynne å vinne kamper, skriver Håvard Nyhus. Martin Ødegaard i midten. Til høyre: Håvard Nielsen. Foto: Bjørn Langsem
SKAPER ENTUSIASME: Den store Ødegaard-feberen handler om noe langt mer enn bare fotball og formodningen om at landslaget igjen skal begynne å vinne kamper, skriver Håvard Nyhus. Martin Ødegaard i midten. Til høyre: Håvard Nielsen. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Håpets teater

Den store Ødegaard-feberen som har hjemsøkt vårt land har også en religiøs dimensjon.

For en uke siden debuterte Martin Ødegaard på det norske herrelandslaget i fotball (i en kamp av betydning). Han er 15 år gammel og nettopp ferdig med ungdomsskolen. 15 år. Han var ikke engang født da Norge slo Brasil i Marseille.

Og han var ni år gammel da Obama ble president. Ni år.

Martin fikk bare spille de siste tretti minuttene av kampen, men likevel: Den siste uken har jeg vært helt besatt av Martin Ødegaard. Om kveldene sitter jeg og leter frem youtube-klipp, eller jeg søker i gamle avisarkiver.

Jeg er som forhekset. Av en 15 år gammel guttunge jeg aldri har møtt, og som jeg ikke vet annet om enn at han åpenbart er et gudbenådet fotballtalent, og at han tidligere hadde spansk som andre fremmedspråk på skolen, men at han nå har byttet til tysk.

Ja, det er bare å innrømme det: Jeg drømmer om Martin. Jeg drømmer om bevegelsene hans, rykket, blikket og touchen. Om alt han kan bli, og om alt som kan skje. I korte blaff er det som om han forflytter seg langs en annen tidsakse enn oss andre. Uansett hvor presset han er, har han god tid. Åh, Martin!

Denne feberlignende tilstanden er jeg åpenbart ikke alene om. Da Martin entret Ullevål Stadion forrige mandag, gikk det et brus gjennom publikum. Et henrykkelsens brus som overgikk jubelen da Norge i første omgang scoret og gikk opp i ledelsen. Dette var annerledes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette var ikke bare en scoring mot Bulgaria. Dette var lyden av ... håp. Lengselens blomst. Sammensmeltingen av ønske og forventning.

For jeg tror den store Ødegaard-begeistringen handler om noe langt mer enn bare fotball og formodningen om at landslaget igjen skal begynne å vinne kamper, slik vi gjorde på nittitallet, før den unge drammenseren var født.

Jeg tror det handler om et større håp enn som så. Håp med stor H. Et glimt av sol bak tåken å bevare. Den unge gutten er lerretet vi kan projisere våre dypeste drømmer og lengsler på. Som dikteren Hans Børli skriver: «Arket er vakrest / når det er kvitt».

For da er alt åpent. Ingenting er avklart. Alt kan skje. Bare tenk om. Ja, tenk om!

Det er ingen lett bør som er lagt på skuldrene til Martin, men han skriver seg inn i en lang tradisjon: fotballspillere som annekteres av religionens språkspill. I Argentina finnes det egne trossamfunn tilegnet Maradona, og vår egen tids Messi-svermeri subsidieres av det samme. Fotball som vindu mot noe annet. Noe større. Mot det som ligger bortenfor ordene. At «noko vidunderlig skal skje, at det må skje, at tidi skal opna seg».

Jeg tror dette forklarer noe av kraften i fortellingen om Martin Ødegaard. Den har en religiøs dimensjon. Kanskje er det prisen for det sekulariserte samfunnet. Når Gud ikke lenger gjør susen, må håpet forankres et annet sted.

Denne tendensen har naturlig nok vært mest utbredt i katolske land — der det å korse seg etter en scoring nærmest er en obligatorisk del av feiringsritualet. Og som «alle» brasilianere bedyrer: Fotball er religion. Ikke erstatning for religion, men en del av religionen. For det handler om det samme. Håpets teater.

Når det samme fenomenet kan gjenkjennes blant lunke lutheranere her i Norge, er det noe mer uventet.

Eller kanskje ikke? Når det snart ikke finnes andre forankringspunkter for håpet enn Den oljesmurte norske velferdsstaten?, trenger vi kanskje helgener mer enn noensinne. For hvor skal vi ellers projisere våre drømmer og lengsler? Hvordan skal vi ellers «glida inn på ein våg me ikkje har visst um»?

Martin Ødegaard kan derfor trøste seg med at dette vil gå over. Håpet er knyttet til hans potensialitet. Alt han potensielt sett kan bli. Alt som kan skje. I dag er Martin symbolet på dette. Ren potensialitet. Destillert håp. Arket er helt hvitt.
 
Men en dag vil fotballfremtiden hans nødvendigvis være mer avklart. Karrieren konsolideres. Og når potensialitet blir aktualitet, må håpet finne seg et annet forankringspunkt. Arket vil ikke lenger være helt hvitt.

Og kanskje er det en trøst, den dagen Martin kjenner at han begynner å stagnere. At han slipper å måtte forholde seg til overspente tekster som dette. For jeg skriver dette med en viss ambivalens; er jeg med å legge et utilbørlig press på femtenåringen? Det er et spørsmål vi alle kan stille oss.  

Men en dag vil voksne håpefulle som deg og meg ikke lenger vil ligge og drømme om ham om natta. Og godt er det.

En noe moderert utgave av den samme teksten ble fremført i Salongen på NRK P2, fredag 17. oktober.