GAMST-TAP: Morten Gamst Pedersen har prøvd å slå Nederland, både på A- og U-landslag. Uten å lykkes. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
GAMST-TAP: Morten Gamst Pedersen har prøvd å slå Nederland, både på A- og U-landslag. Uten å lykkes. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer

Har aldri slått Nederland

Mens alle spillerne må bryte en barriere i Rotterdam, har Drillo gjort det før.

|||ROTTERDAM (Dagbladet): Ikke en eneste av de norske gutta som skal spille mot nederlenderne i morgen, har vært med å vinne mot dem. Det er ikke så tilfeldig. Totalt har Norge spilt 40 landskamper i ulike klasser mot Nederland, og bare vunnet 10 av dem.

Det viser avstanden fra en av fotballens sterkeste sportslige tradisjoner til en middels nasjon som oss, men ikke hvorfor forskjellen er så stor.

Akkurat det kan det være verdt å finne ut. Så stabilt gode har Nederland vært i denne sporten helt siden de formet sin egen måte å tenke spillet på for mer enn førti år siden.

STIKKORDENE for det norsk fotball mangler i forhold til nederlenderne har helst vært systematisk ferdighetstrening og tidligere spesialisering. De henger gjerne sammen. Dess før ungene får leke lenge med ballen, dess lettere kommer de opp på et høyt individuelt teknisk nivå.

Dessuten bekrefter ny idrettsforskning teorien om at utvikling er tett knyttet til spesifisitet. Du må altså trene akkurat på den detaljen du ønsker å forbedre for å få framgang i sport.

Det gjør at den nederlandske fotballskolen med sitt klare rammeverk i en ballkontrollerende totalfotball lenge har hatt en fordel i utviklingen av pasningsferdigheter. Deres basisøvelser for å kontrollere ballen har gitt årgang etter årgang et solid teknisk fundament.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN kvalitetsforskjellen ned til oss stopper neppe der. Mens tanken om totalfotballen erobret Nederland via Ajax og trenerlegenden Rinus Michels fra midt på 1960-tallet, er Norge en ung fotballnasjon. Vi fikk vår nasjonale stil først fra seint på 1980-tallet og mye seinere kom de oppvarmete kunstgressbanene til å forandre en vinternasjon til et fotballand.

Dessuten kunne Nederland som gammel kolonimakt tidlig hente ut fordelen av å ha talenter med ulik etnisk bakgrunn. Hos oss var det først John Carew seint på 90-tallet som viste kraften i en slik flerkulturell fotball.

Pluss så på med at Nederland har vel tre ganger så mange innbyggere som Norge, og du er noe nærmere et mer helhetlig svar på hvorfor vi ikke er like gode til å spille fotball.

FOR resultatene på de ulike landslagene forteller bare litt om hvor det glipper.
Det ser for eksempel ikke ut som om nederlendernes tidligere og riktigere spesialisering gjør at de i sluttproduktet på A-landslaget har dratt enda mer fra oss. Forholdet mellom norsk og nederlandsk fotball er ganske stabilt helt fra det yngste aldersbestemte landslaget (G 15) til de to voksne lagene som møtes til VM-kvalik på De Kuip i morgen kveld.

Den historiske statistikken fra 1990 da begge land hadde fått sin klart definerte spillerstil ser slik ut:

•• Yngre aldersbestemte lag: 3 norske seire, 2 uavgjort og 6 tap på 11 kamper.
•• U-21: 2 seire, 2 uavgjort og 4 tap på 8 kamper.
•• A-landslag: 1 seier, 2 uavgjort og 3 tap på 6 kamper.

Det gir et marginalt dårligere poengsnitt på det viktigste landslaget, om det da er mulig å dra noen meningsfull statistikk ut av bare 25 kamper med landslag som har et ganske så forskjellig formål.

DE YNGSTE landslagene både til Nederland og Norge har stort sett som hovedoppgave å utvikle spillere. Nettopp der ligger kanskje det mest problematiske i statistikkmaterialet fra kampene våre mot nederlenderne:

•• Det er forholdsvis få av spillerne på de yngste landslagene som seinere er blitt viktige på A-landslaget.

I 1997 vant for eksempel Norge 1-0 mot Nederland med G15-landslaget. Disse spillerne var stort sett født i 1981; er altså 27 eller 28 år i dag og skulle i så måte være i sin aller beste fotballalder. Men det er ingen av dem som spiller den avgjørende VM-kvaliken i Rotterdam.

Dette laget hadde ok spillere som Erlend Hanstveit og Thomas Holm, men altså ingen bra nok til å være i nærheten av dagens tropp.

I NORSK fotballs aller beste periode har vi møtt Nederland 11 ganger med yngre aldersbestemte lag. Fra dette ganske brede spillerutvalget har bare seks spillere gått videre og etablert seg på A-landslaget: Tommy Svindal Larsen, Petter Rudi, Thomas Myhre, Kristoffer Hæstad, Jan Gunnar Solli og Morten Gamst Pedersen. Det er et diskutabelt utbytte fra nesten 20 års talentutvikling.

I så måte ligger det en utfordring for de spillerne som seinest i 2007 var med å slå Nederland. Et par spillere fra den gode 1990-årgangen var sentrale på G-18 laget som dengang ellers bestod av 89-gutter. Laget hadde gode talenter som Everton-keeperen Lars Stubhaug, Vålerengas ferske A-lagsback Amin Nouri og Aalesunds innleide midtbanesliter Fredrik Carlsen, men heller ikke fra dette spillerutvalget er det kommet noen som raskt er blitt aktuelle for plass i Drillos tropp.

DET er grunnen til at treneren er den eneste som har erfaring med å slå Nederland. Det har han gjort to ganger; og den første til og med på bortebane.

Egil Olsens G19-landslag med seinere europeiske proffspillere som Kai Erik Herlovsen, Erik Solér, Anders Giske og Terje Kojedal vant 5-1 mot nederlenderne i Spakenburg.

Det var alt i 1981; lenge før Drillo-fotballen ble et begrep og kritikerne hans begynte å tumle med villfarelsen om at det var denne stilen som gjorde at Norge ikke ble en stormakt i fotball.

Det blir vi forøvrig neppe på en stund, men i mens skal vi lete bedre etter årsakene.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagstrener for futsal (innendørsfotball)