MEDISINERT NORSK JUBEL? Rapporten om den medisinske standarden i norsk langrenn kommer i ettermiddag. Den er viktigere enn hvorvidt løperne følger opp Falun-suksessen i Lahti -VM om halvannen uke. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
MEDISINERT NORSK JUBEL? Rapporten om den medisinske standarden i norsk langrenn kommer i ettermiddag. Den er viktigere enn hvorvidt løperne følger opp Falun-suksessen i Lahti -VM om halvannen uke. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Medisinering i norsk langrenn:

Har Norges suksess bare vært en medisinert bløff? Svar i dag kl.14.00

Er det sant at det ble gitt medisin til friske norske langrennsløpere?

KLOKKA 14.00 i dag på Ullevaal Stadion begynner førstestatsadvokat Katharina Rise framleggingen av rapporten fra det internasjonale granskingsutvalget som har gjennomgått medisineringen av norske landslagsløpere i langrenn. Rise jobber til vanlig hos Statsadvokaten i Oslo, men det siste halve året har hun sammen med ledende idrettsmedisinsk ekspertise fra Danmark, Finland og Sverige samt professor i medisinsk etikk Reidun Førde, undersøkt påstandene om feilmedisinering av eliten i norsk langrenn.

Kvaliteten i utvalget setter den faglige standarden i rapporten:

  • Aldri før har et hjemlig sportsmiljø fått en lignende kritisk gjennomgang av troverdigheten i de etiske verdiene sine.

Spørsmålet er om det også setter norsk langrenn fri fra beskyldningene om at denne sporten har en sportslig elite som ikke lenger klarer å skille mellom behandling av sykdom/helseplager og den mer eller mindre sportslige prepareringen til maksimale resultater.

Altså om det som har vært gjort av medisinering egentlig har vært et bevisst forsøk på at løperne får utnyttet enhver gråsone for å gå fortest mulig på ski.

HELT siden 24.august i fjor høst har debatten om den etiske standarden i norsk medisinering preget all internasjonal langrenn. Da kom TV2s nyhet om at en frisk norsk langrennsløper var blitt tilbudt astmamedisin av landslagsledelsen før et internasjonalt renn. Løperen var anonym.

Historien er seinere ikke verifisert, men samme kveld forklarte landslagssjef Vidar Løfshus TV2 det som hadde skjedd på følgende vis:

– Lungesystemet er det viktigste redskapet til langrennsløpere og da må vi sørge for at luftveiene er i orden. Og da medisinerer vi på linje med bruk av for eksempel Paralgin og Ibux, sa han, og fikk følgende oppfølgingsspørsmål fra TV2s reporter Ernst A. Lersveen:

– Men, jeg må understreke at dette er altså løpere som var friske - uten symptomer på astma?

– Jo, men dette har ikke noe med astma å gjøre. Det er jo her mange misforstår, vi behandler luftveier. Og det er vår plikt som støtteapparat slik at folk er friskest mulig, mente Løfshus, uten at det stoppet Lersveen:

– Men hvorfor brukes astmamedisin på friske mennesker?

– Som jeg sier; det som kan defineres som astmamedisin, og som er lovlig, brukes for å behandle luftveier. Slik at utøverne skal kunne yte sitt beste. Og så har det jo en preventiv effekt; løperne skal jo ha et liv også etter langrennskarrieren og da er det viktig at vi tar vare på helsen deres, forklarte den norske langrennsjefen medisineringen.

MEN hverken det norske hjemmepublikummet eller det internasjonale langrennsmiljøet følte seg forklart. Det hjalp ikke at Vidar Løfshus dagen etter understreket at TV2s framstilling var en eneste stor misforståelse. Om han selv hadde bidratt til å forvirre ved tilsynelatende å godta at den anonyme utøveren var fullstendig frisk, forsikret han nå at ingen friske løpere hadde fått behandling på et norsk landslag.

Den presiseringen kom for seint. Dette var bare noen uker etter at Martin Johnsrud Sundby tapte saken sin i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) og ikke mer enn halvannen måned før sjokket med dopingfunnet i prøven til Therese Johaug. De hendelsene gjorde at TV2s nyhet om medisinering av friske klistret seg til norsk langrenn, og det skulle da også bare mangle:

  • Om det internasjonale utvalget i ettermiddag konkluderer med at denne nyheten er sann, er det tidenes skandale i norsk langrenn.

Der doseringen av astmamedisinen til Martin Johnsrud Sundby mest reflekterer en faglig medisinsk uenighet og Therese Johaugs dopingdom skyldtes noen triste hverdagslige tilfeldigheter, vil systematisk feilmedisinering av friske rive i stykker tilliten til norsk langrenn.

ER det så noen grunn til å tro at det kommer til å skje? At denne internasjonale gjennomgangen av den medisinske standarden i det innerste miljøet i norsk langrenn avslører at nasjonalsporten vår i sine beste sportslige år egentlig har vært etisk på bånn?

Foreløpig har det ikke vært noen tegn på det. Ved starten på denne utredningen lovet utvalget å gi norsk langrenn tilbakemeldig underveis om man fant graverende etiske brudd som sporten snarest mulig måtte rette opp. Det har ikke skjedd:

  • Gjennom hele denne VM-sesongen har landslagene fått lov til å fortsette sin vante medisinske praksis når det gjelder å ta vare på utøvernes luftveissystem så effektivt som mulig.

Selv det ofte omtalte forstøverapparatet har vært brukt omtrent på samme vis som fra midt på 1990-tallet. Det var fra vinterlekene i Lillehammer i 1994 at den framtredende astmalegen Kai Håkon Carlsen systematiserte medisineringen for å ta vare på luftveiene til de norske løperne. Slik vil en knusende internasjonal rapport i dag være et hardt slag mot hele det norske ekspertmiljøet innen behandling av astma.

Siden praksisen i den norske smørebussen før, under og etter renn er forblitt den samme, vil denne grunnleggende kritikken neppe komme. Sjansene er altså små for at dette blir en rapport som vil minne om de drepende overskriftene norsk langrenn har fått over hele langrennsverdenen i dagene, ukene og månedene etter TV2s nyhet.

DERIMOT blir det i beste fall en rapport som gjør det norske sportspublikummet litt klokere på hva som bør være grensene for medisinsk hjelp til å prestere i toppidrett.

Norsk langrenn har tidvis kjent seg helt alene i denne medisineringsdebatten. Her burde både ledelsen ved Olympiatoppen og i Norges Idrettsforbund langt tidligere ha fortalt oss at den medisinske praksisen som har vært vanlig i langrenn, er tuftet på en felles forståelse innen all norsk toppidrett.

I så måte er det en samlet norsk idrett som får sin etiske gjennomgang i ettermiddag, selv om det er langrenn som føler behovet for endelig å bli renvasket.