Har prestasjonene under Semb vært så dårlige?

Nils Johan Semb er tidenes nest beste norske landslagstrener, ifølge en ren prestasjonsrangering. Fotballanalytiker Øyvind Larsen setter landslagets resultater i perspektiv - og er kritisk til kritikken.

SOM DE FLESTE AV OSS, har jeg sittet på sidelinjen og fulgt med i debatten rundt landslagets prestasjoner det siste året. Jeg har hatt ansvaret for analysearbeid i forkant og etterkant av A-landskampene i fotball siden 1991. Altså både under Olsen og Semb.

Jeg har sett alle våre og våre motstanderes kamper. Ofte har de samme kampene blitt sett flere ganger. Med dette utgangspunktet føler jeg meg rimelig kompetent til å vurdere både Olsen, Semb og A-landslagets prestasjoner. A-landslaget kan evalueres på to måter: I hvor stor grad har de vunnet, spilt uavgjort eller tapt kamper? Og som et supplement: I hvilken grad har laget greid å satt motstanderlaget under trykk i form av avslutninger eller målsjanser?

SETTER VI RESULTATENE til landslaget under de ulike landslagtrenerne, får vi den «rankingen» vi ser i den øverste tabellen. En slik «ranking» av landslagstrenerne er på den ene siden helt meningsløs. Rammebetingelsene til Willy Kment kan ha vært helt annerledes enn for Egil Olsen, det være seg fra tilgjengelig spillemateriell til økonomiske ressurser brukt på laget sett i forhold til de nasjonene Kments landslag møtte.

På den annen side måles landslaget - av publikum og mediene - oftest etter resultater. I et slikt lys er prestasjonene til både Semb og Olsen overlegne alle de andre. I ly av den debatten som nå har foregått, kan en slå fast at det ikke finnes statistisk forskjell mellom prestasjonene til Olsens og Sembs landslag.

Dette til tross for at flere forhold indikerer at rammebetingelsene går i Sembs disfavør.

Skader på nøkkelspillere er en faktor som har påvirket stabiliteten i lagoppstillingen. Landslagets stil har også vært tuftet på ekstrem spisskompetanse innenfor de ulike rollene i laget. Fart, løpskapasitet og gjennombruddskraft på kant er tre faktorer som har vært mangelvare i laget - i alle fall det siste året.

MOTSTANDERLAGENE påvirker i større eller mindre grad vår stil. Vi har sett en klar utvikling av hvordan motstanderne har gått til kampene mot Norge. Fra å ville spille ball og fotball på fot, uavhengig av Norges stil, har de gradvis lagt seg bakpå, for så å bruke «vårt eget» våpen - overgangsfasen fra forsvar til angrep.

En annen måte å vurdere prestasjonene til et lag er å se bak resultatene og se hvor mange muligheter laget skaper i en kamp. Det å telle målsjanser er Olsens verk. Målsjansestatistikk blir ofte harselert med av mediene om en taper, men ofte trukket fram om en vinner. Den nederste tabellen viser tallene fra de tre siste kvalrundene til VM 98, EM 2000 og VM 2002:

LANDSLAGET SKAPER i snitt rundt 9 målsjanser i kampene. I forsvar slipper vi til motstandene svært sjelden. Rundt 4 målsjanser skaper de. Det er to tall som skiller seg fra det «normale». Motstanderne før Frankrike-VM var særs ineffektive. De trengte 18 sjanser for å score ett mål. I den inneværende VM-kvalikken er dette bildet snudd på hodet. Vi trenger nær 12 målsjanser for å score ett mål. Årsakene er flere. Både elementene uflaks og udyktighet foran motstanders mål er inne i bildet.

Olsen og Sembs landslag har mange likhetstrekk. De skaper tilnærmet like mange målsjanser ( 9,5 vs. 8,6 ) og i den andre enden skaper motstanderlaget noenlunde like verdier ( 4,5 vs. 3,7 ).

Resultatenes tale er likevel rimelig klare i inneværende VM- kvalik. Til tross for at vi har styrt 6 av 7 kamper har dette gitt oss 4 uavgjort og 3 knepne ettmålstap. Og følgelig lite lystig tabellesning.

Jeg har tidligere nevnt skader på nøkkelspillere, mangel på spisskompetanse i viktige roller, kløkt i motstanders forsvarsspill, samt uflaks og udyktighet foran motstanders mål som årsaker til mager poenghøst.

GÅR VI ENDA DYPERE inn i materien, ser vi at Norge ikke har scoret på en dødballsituasjon på 18 kamper.

I VM 98 kvaliken kom 11 av 20 mål på dødball. I kvaliken mot EM 2000 kom 7 av 21 mål på dødball.

I den pågående kvaliken har ikke ett mål kommet på dødball.

Det som under hele 90-tallet var et av våre viktigste angrepsvåpen, har i denne kvaliken vært uten kuler og krutt. Dette er en fotballfaglig utfordring.

Det norske herrelandslaget gjennomførte tidenes landslagssesong i 1999. 27- 7 i målforskjell, 10 seirer, 2 uavgjort og et svært flatterende 0- 1-resultat for Tyskland som eneste tap. Optimismen økte utover i 2000-sesongen. Da vi i generalprøven før EM-sluttspillet slo Italia 1- 0 på Ullevål, var optimismen til å ta og føle på.

De fleste glemte at Øyvind Leonardsen, Ronny Johnsen og Erik Hoftun hadde kastet inn håndklærne. Samt at både Henning Berg, Vegard Heggem og Roar Strand troligvis ikke kunne gjennomføre en hel turnering.

SÅ SLÅR VI SPANIA, og noen gir oss favorittstempel. Jugoslavia-kampen ble krig, Slovenia-kampen begredelig. Norge var ute på overtid. Dette til tross, 9. plass er det beste turneringsresultatet i moderne tid. Vi tok like mange poeng som Sverige, Danmark, Tyskland og England til sammen. I de landene ble det ingen spillestildebatt!

Det går et tidsskille ved Slovenia-kampen. Deler av mediene slår fast at Drillo-fotballen har spilt fallitt. Vi må underholde, det å tape er underordnet.

DET HAR SNART GÅTT ETT ÅR. Og vi har tapt.

De samme struper roper nå etter mer kynisme.

Mediene sitter særs ofte med regien. Ofte blir også historien omformet i nuet. Alle kjenner vi til ørret som ble fisket i fjor, som nå faktisk har blitt en kilo større.

All stillingstaken eller beslutninger kan ikke være basert på følelser. Håper dette innlegget kan bidra i den videre debatten.

Når det er sagt, det ligger store fotballfaglige utfordringer framfor oss. Noen mer kortsiktige enn andre. Å omsette mulighetene til mål er en. Implisitt å finne igjen vinnerformelen ved dødballer.