LADER OPP TIL EN SESONG: Og denne gangen håper Heidi på revansj i Falun. Her er Heidi under dagens treningsøkt på Senales-breen i Italia.Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
LADER OPP TIL EN SESONG: Og denne gangen håper Heidi på revansj i Falun. Her er Heidi under dagens treningsøkt på Senales-breen i Italia.Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Heidi Weng forteller om sitt største mareritt

- Jeg tenker ikke på det lenger.

VAL SENALES (Dagbladet): Heidi Weng stråler om kapp med alpesola når Dagbladet møter henne under landslagets treningsleir i Italia.

Hun stråler ikke like mye når praten kommer inn på OL-stafetten fra forrige sesong. Der, oppi det russiske fjellet, skulle jentene hente hjem stafettgullet i øvelsen de ikke hadde tapt på flere år.

Så ble det altså den mest åpenbare smørebommen vi har sett, i hvert fall siden Torino-OL i 2006.

I tillegg skjedde det Heidi frykter mest av alt: At hun skuffer på en stafett. Det er mye verre enn om hun ikke lykkes individuelt.

- Hvis ikke jeg presterer i et renn tror jeg ikke det er så mange som legger merke til det. Hvis du ikke preseterer på en stafett, legger alle merke til det, sier Heidi til Dagbladet, og understreker at det er ekstra ille når det er snakk om det norske damelaget.

Ikke sånn på egenhånd
Der forventer jo alle gull, uavhengig av hvem som går.

- Jeg har det ikke sånn når jeg går alene. Det er bare når jeg går stafett, da er jeg redd jeg skal ødelegge for noen. Selv om jeg er nervøs for å gå skirenn, er jeg ikke sånn nervøs. Dét går over når jeg går. Det gjør det forsåvidt i stafett også, men da er det veldig mye mer nerver på gang, på en måte.

Men så skjer det da, på dagen gullmedaljene i tillegg har med seg en liten bit av meteoritten som falt ned i Chelabinsk, at de norske damene ikke lykkes. Fra første stavtak ut fra stadion er det klart at Heidi Weng ikke har de beste skiene.

Da startskuddet går staker samtlige nasjoner seg forbi henne. Det er egentlig en sensasjon.

- Da tenkte jeg, jøss, jeg er allerede sist i svingen. Hva skjer? Jeg følte jeg gikk alt jeg hadde og kom meg opp hver eneste oppoverbakke, men nedover var jeg bakerst igjen. Jeg trodde egentlig at det var jeg som ikke var helt i form, ikke vet jeg hvorfor, men det var bare litt sånne tanker, og da jeg ga klappet videre var det eneste jeg tenkte på at svenskene bare var ett eller to sekunder foran, og at det var ok. Jeg skjønte liksom ikke at jeg ikke klarte å holde følge, fordi jeg er ikke den typen som gir meg så lett når det er et viktig renn. Jeg var litt lei meg for at jeg ikke klarte det, men da jeg så Therese ut fra start tenkte jeg at det her er ikke bare meg.

Revansjelysten
Som kjent var det ikke bare Heidi. Jentene endte på femteplass, Marit Bjørgen tapte spurten om fjerdeplassen mot en fransk løper du nesten garantert ikke husker navnet på (hun heter forresten Coraline Hugue) og Sverige vant stafetten.

Heidi er nesten helt ferdig med den nedturen nå.

- Selvfølgelig var det kjipt, men jeg tenker ikke på det lenger. Nå ser jeg bare framover, til VM i Falun, og nå er det på svenskenes hjemmebane. Å slå svenskene på hjemmebane hadde ikke vært så vondt, det.

- Det ville vært en revansj for OL også?

- Ja, jeg tror kanskje det hadde vært mer kjipt om vi hadde tapt gullet i Kollen enn det var å tape det i OL, sier hun.

#DEN FØLELSEN: Her staker Heidi seg i gang på OL-stafetten. Det tar ikke så mange sekunder før Heidi ikke skjønner noenting av hvorfor alle de andre sklir så lett forbi henne. Foto: REUTERS/Sergei Karpukhin/NTB Scanpix
#DEN FØLELSEN: Her staker Heidi seg i gang på OL-stafetten. Det tar ikke så mange sekunder før Heidi ikke skjønner noenting av hvorfor alle de andre sklir så lett forbi henne. Foto: REUTERS/Sergei Karpukhin/NTB Scanpix Vis mer