Heier du på RBK neste gang?

Av og til er det ok å betrakte den skjøre fotballen vår fra utsiden

FIKK TRØST AV STÅLE: Roar Strand var så nær, så nær å sende Rosenborg til Champions League. Men skuddet hans like før slutt gikk via fingertuppene til keeper og i tverligger. Etter kampen fikk han en trøstende klem av FCK-trener Ståle Solbakken. Foto: 
 
Foto: Gorm Kallestad / Scanpix
FIKK TRØST AV STÅLE: Roar Strand var så nær, så nær å sende Rosenborg til Champions League. Men skuddet hans like før slutt gikk via fingertuppene til keeper og i tverligger. Etter kampen fikk han en trøstende klem av FCK-trener Ståle Solbakken. Foto: Foto: Gorm Kallestad / ScanpixVis mer

||| (Dagbladet): Livets tilfeldigheter gjorde at jeg ble seende Rosenborg mot FC Köbenhavn foran en svensk TV-skjerm, men dette er ikke en så odde plassering som det høres ut som. Med sju svensker i startoppstillingen fra start, hvorav flere nær Erik Hamrens EM-debut med Sverige, var dette rent utøvermessig den mest sentrale nasjonen i "Kampen om Norden". Der stilte Norge med seks mann og Danmark bare med fire.

Dessuten var ikke de svenske TV-kommentatorene i tvil om hvem de skulle heie på. Sine egne selvfølgelig.

Det har ikke vært like selvfølgelig for alle fotballinteresserte nordmenn.

I LØPET AV halvannen times FCK-oppvisning i Parken ble de siste dagers debatt om det er greit å ønske RBK en internasjonal fiasko, tvers igjennom gårsdagens sak. Dette temaet er utpratet, kjedelig og ganske så fattigslig etter at for mange norske blodfans har stukket hodene ned i de respektive klubbtrøyene sine og ønsket trønderfolket alt vondt

Faktisk rundt 100 millioner kroner fattigere om du grovregner på Champions League inntektene som de kommende månedene nå ikke sildrer ned mot Lerkendal og derfor visst heller ikke tørker ut mulighetene til klubbens norske rivaler for å konkurrere rettferdig.

Men slike tall er egentlig ikke til å grovregne på. Denne saken gjelder egentlig ikke hvilke konsekvenser et styrtrikt RBK har på den interne nasjonale rivaliseringen. Den går på å innse hva norsk fotbalutvikling dreier seg om, og det er såvisst ikke et tilfeldig innskudd med Champions League-millioner.

SÅNT vil ikke minst VIF-trener Martin Andresen skjønne når han får stuet bort forretningsmannen i seg og tenkt grundigere over hva som har skjedd på hans eget treningsfelt det siste året.

For der har alle de ganske brukbare Vålerenga-talentene sammen med treneren sin til slutt funnet fram til en spillemåte som stemmer bra med deres kvaliteter. Oslo-klubbens ballbesittende angrepsspill er selv i sin spede begynnelse ett av de få klare taktiske alternativene til RBK i norsk klubbfotball.

Men der stopper også sammenligningen. For mens VIF ennå ikke har vunnet en eneste tittel på denne måten å spille ball på, har Rosenborg vunnet det meste på banen nasjonalt pluss skaffet seg et respektert navn internasjonalt.

Og det meste på grunn av den tydelige jobben som er gjort på treningsfeltet.

DET er her alt pengesnakket blir historieløst og utsikten tilnærmet lik null nede i de ulike for trange klubbtrøyene Norge rundt. Misunnelse er menneskelig nok og underveis har også en og annen i trønderledelsen vært større fotballkar enn sunt er. Likevel bør ingen komme tilbake med dårlige ønsker for RBK før de selv har gjort en anstendig jobb i egen toppklubb.

Denne jobben dreier seg foreløpig altså ikke om å samle inn mest mulig penger. Norsk fotball har hatt tre store sportslige suksesser de siste tjue årene, og alle mye tettere knyttet til fagkunnskap enn økonomi. De to første; oppturen med Drillos fra 1992 til 2000 og jentenes OL-gull, er begge basert på Egil Drillo Olsens resultatmessig overlegne taktiske tenkning. Den siste med RBKs gjentagende Champions League-spill bygger på Nils Arne Eggens kloke angreps -og ledelsesfilosofi; tilfeldig ganget med all den boblende gleden, det herlige tøvet og det smittende overskuddet som følger med bare ved å ha denne gamle vismannen i sporten.

Å blande inn de millionene som trønderne har spilt inn underveis i den rare, men dypt menneskelige suksessformelen bak RBKs triumfer, surkler av surmaget kritikk.

DA er det bedre å unne Rosenborg alt godt dagen derpå. Det trenger både klubben og resten av norsk fotball.

Å miste Champions League-spill på bortemålsregelen er trist i seg selv, men det er langt verre at det er fortjent. Denne gangen ble RBK stoppet av et bedre nordisk pasningslag. Det i seg selv er en utfordring for offensivt tenkende norske fotballvenner, selv om forskjellen opp mot FC Köbenhavn mye baserer seg på Ståle Solbakkens finansielle muligheter til å hente inn også slike kvaliteter på spillermarkedet.

Et norsk mesterlag kan aldri satse så tungt på å hente inn. Til det vil økonomien alltid være for trang. Derfor er egen utvikling pr. definisjon det viktigste.

DER har disse kvalikkampene vist at Rosenborg har kommet godt i gang. Ikke alle de lokale ungguttene er bra nok for dette nivået ennå, men de kan fort bli det. Mye fortere enn de alt for omtalte suksessmillionene som nå kunne trillet inn mot Lerkendal.

Sånt er det kanskje lettere å skjønne uten trøya til et annet norsk topplag foran en liten TV-skjerm i Karlstad i skyggen av Färjestads Lila Arena. I denne byen er god elitesport det å trene fram internasjonale hockeystjerner -- pluss en og annen bandystorhet for Boltic -- år etter år, og slik sørge for at svensk hockey (og forsåvidt bandy) alltid tilhører verdenseliten.

Så mye forlanger vi ikke av RBK. Men likevel nok til at hele klubben fortjener et klapp på skulderen før neste tur ut i Europa i stedet for denne helt meningsløse misunnelsen.

Esten O. Sæther er landslagstrener for futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.