ALT GÅR ENGLANDS VEI:  En grov keepertabbe og en svaktsynt måldommer sørget for at Wayne Rooney ble kampens eneste målscorer. FOTO: Reuters/Nigel Roddis.
ALT GÅR ENGLANDS VEI: En grov keepertabbe og en svaktsynt måldommer sørget for at Wayne Rooney ble kampens eneste målscorer. FOTO: Reuters/Nigel Roddis.Vis mer

Heldigvis er England videre

Roy Hodgson har skapt et solid lag som i fortsettelsen ikke trenger hjelp av måldommeren.

FOTBALLENS manglende videodømming har visst fått en ny taper. For selvsagt er det mulig å se at lobben fra hjemmelagets Denis Garmasj er over mållinja bare bildet av John Terrys desperate treff der inne i nettet får stå stille. Som i et videobevis; altså.

Videoen vil vise mye av sannhet og juks i fotballspillet, men spørsmålet er fortsatt om sporten blir noe artigere av det vi alle får se. For  det blir fort en grense for hvor lenge vi gidder å vente på stadig flere videobevis underveis, og hvor lite menneskelig gjenkjennelig disse bevisene etter hvert vil gjøre fotballen.

I SISTE MESTERSKAP var det England som følte seg snytt. Nå ble definitivt Ukraina det samme.

Det forteller at løsningen med egne måldommere bokstavelig talt ikke holder mål, men derfra til å bytte øyne og øyeblikkelige synsinntrykk med kamera og en repeterende undersøkelse bør være et for langt sprang.

Dømming etter løpende skjønn hører sporten til på samme vis som Oleg Blokhins raseri. Den ukrainske landslagstreneren vet godt hva det vil si å bli bortdømt. Det skjedde flere ganger i den lett eventyrlige VM-kampen mot Belgia i Mexico-VM 1986 dengang Blokhin var så lett og rask at linjedommerne ikke klarte å følge med. Derfor ble Blokhin og hans russiske kamerater viftet i stykker i en kamp der Belgia ganske så urettferdig vant 4 - 3.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hadde han egentlig ønsket at denne kampen skulle vært stoppet ti, tolv ganger underveis for å få videosjekket det vi perfekt plassert på tribunen var helt sikre på? Da ville i hvert fall eventyrskjæret fra denne vidunderlige fotballkampen forlengst vært borte.

VED hjelp av tida blir Ukrainas heroiske kamp mot svaksynte måldommere og berømte engelskmenn en nasjonal fortelling som overgår et 1 - 1 resultat. For nærmere enn i drømmene kom egentlig aldri vertsnasjonen videre EM-spill. Med videodømming ville jo Artem Milewskij sin kjempesjanse noen minutter før dommertabben vært lagt bort som offside, og stort mer ble det ikke av muligheter på alt strevet.

Det er et hint om at det rette laget kom seg videre fra denne kampen, og at det fortsatt virker vrient å bli kvitt England i EM.

ÅRSAKEN til Englands resultatmessige suksess er til å skjønne. Nytrener Roy Hodgson har åpenbart fungert perfekt som lagbygger i de ukene han har hatt til rådighet. Det bevisste valget av avslappet kameratskap og enkel moro i oppkjøringen har gjort det vanskelig å se de påståtte motsetningene i gruppen. England på banen er først og fremst et samlet lag; eller for å være mer presis: Et samlet forsvarslag.

For fremdeles er det mye mer forsvar enn angrep. Selv med Wayne Rooney ble ikke denne taktikken brutt. England er best bakpå; også det målt mot egne kvaliteter.

HELLER ikke mot Ukraina var forsvarsarbeidet glitrende. Til det mangler både John Terry og den sentrale midtbanen tempo. Det kan straffe seg allerede mot Italia i kvartfinalen, men ikke nødvendigvis.

For etter tre kamper begynner de gode resultatene å reflektere et solid nivå. Tross alt var det treige Terry som jobbet så iherdig for å rette opp sin egen feil at han der inne i buret klarte å lure måldommeren, og rundt ham fungerer både stoppermakker Lescott og sidebackene fint. Pluss på en av EMs beste keepere og et helt lag som evner å gjennomføre Hodgsons forsiktige fotball, og så framstår England som hva som helst.

I hvert fall i en sport der det fortsatt er øynene og ikke videokameraene som kan se og skjønne nesten alt.