LYN ER REDDET - I HVERT FALL UT SESONGEN: Lyn-direktør Erik Langerud har jobbet dag og natt den siste tida for å redde Lyn fra konkurs. Nå har klubben i det minste sikret fortsatt drift ut sesongen. 
Foto: Lise Åserud / Scanpix .
LYN ER REDDET - I HVERT FALL UT SESONGEN: Lyn-direktør Erik Langerud har jobbet dag og natt den siste tida for å redde Lyn fra konkurs. Nå har klubben i det minste sikret fortsatt drift ut sesongen. Foto: Lise Åserud / Scanpix .Vis mer

Helt riktig å redde Lyn

Egentlig hadde ikke toppfotballen noe valg

||| I HELE ÅR har Nils Røine i bransjeorganisasjonen Norsk Toppfotball snakket høyt og røft om behovet for å lære medlemsbedriftene sine sunn regnskapsførsel. Da kan det virke litt ironisk at det nettopp var han som til slutt måtte bidra med penger fra et lett manipulert internt regnestykke for å redde Lyn midlertidig fra konkurs.

Ingen skal være i tvil om at det var Lyn-ledelsens mangelfulle budsjettering som sendte toppfotballen i klubben det siste stykket på vei mot avvikling, men fire serierunder før slutt er likevel ikke tida for skjenneprekener.

Da gjelder det bare å sikre selve produktet norsk toppfotball.

DERFOR fant Nils Røine sammen med medlemsklubbene i Norsk Toppfotball et smutthull for Lyn ved å utbetale 1,6 millioner i overgangsstønad på forskudd.

Dette er penger som til vanlig fordeles til lagene som rykker ned fra Tippeligaen for å hjelpe dem gjennom karrigere tider i 1.divisjon.

Akkurat den overgangen pleier forøvrig å gå ganske glatt rent sportslig sett. Eliten i norsk fotball består bare av drøyt 20 lag. Slik kommer de som rykker ned, svært kjapt tilbake.

Skjønt det gjelder kanskje ikke Lyn.

SOM Oslo-klubb er dette laget i en særstilling. Selv med en imponerende framgang i supporterarbeidet de siste sesongene, er det ikke noe lokalsamfunn som har slått ring om Lyn i denne tøffe økonomiske sesongen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der konkurrenter som Bodø/Glimt, Start eller Tromsø har kommet tilbake fra lignende uføre på grunn av de sosiale mekanismene i lokalsamfunnet, er det få med innflytelse og penger i Oslo-området som har sett det som viktig å beholde toppfotballen i Lyn. Til det er lokalpatriotismen for liten i hovedstaden og alternativene for mange. Om vi som til daglig driver med fotball i denne byen synes at sporten blir litt fattigere uten det gamle storlaget med i eliten, er det en oppfatning uten virkelig gjennomslag i Oslo. Typisk nok har det aldri vært snakk om noen kommunal hjelpeaksjon i denne saken.

AKKURAT det må Lyn-folket ta sin del av ansvaret for. Der storebror Vålerenga littt lenger øst med flid har knyttet elitefotballen sin til et bredt, politisk forankret sosialt arbeid, er det ikke mulig å se hvilke fellesskapsverdier som skulle tilsi fortsatt toppfotball på Oslo vest.

Mens investor Atle Brynestad var helt avgjørende for å få Lyn tilbake til eliten sist gang klubben rykket ned, skygget også hans periode som eneveldig klubbeier for muligheten til å legitimere behovet for toppfotball på vestkanten. Selve eierforholdet sørget for at FC Lyn, A/S Lyn eller hva nå klubbens toppsatsing etter hvert het, ble oppfattet som Brynestads personlige leketøy.

Den økonomiske nedturen etter at Brynestads trakk seg, viste at det også var nettopp det. Likevel skal ikke de som er glad i klubben misbruke tida til å klage på en mann som tross alt lenge realiserte fotballdrømmene deres. Det eneste Lyn-fansen i ettertid bør se på, er hvordan de selv lot seg rive med av denne en-manns-butikken underveis.

FOR det har vært en splittet klubb som har sett hvordan pengene til elitesatsingen de siste to årene smuldret bort. Til slutt ville ikke engang moderforeningen Ski -og Fotballklubben Lyn bruke noen av sine oppsparte millioner til å sikre driften ut denne sesongen. Det viser et bra økonomisk vett blant lederne der, men for identiteten rundt fortsatt toppfotball på Oslo vest er dette et svært dårlig tegn.

Slik ble det bransjen som måtte trå til. Ikke for Lyn, men altså for selve toppfotballproduktet.

Der mener talsmenn for Lyn-fansen at klubben ikke skal høre til. De ønsker i stedet at lisensen for toppfotball ryker, slik at Lyn flyttes ned fra 1. til 2.divisjon. Tanken er å få en frisk start på et nivå som krever mindre penger. Men om fansen drømmer om elitespill igjen, kan en slik renselsesprosess fort skylle bort barnet med badevannet.

DEN siste storklubben fra Oslo som tok veien om 2.divisjon for å komme tilbake til toppen, ble stående å spinne på et lavere nivå. Etter nedrykket i 1999 har Skeid aldri vært i nærheten av å gjenvinne den stabiliteten som er nødvendig for å opprettholde en toppklubb.
Dette selv om den stolte Torshov-klubben i enda sterkere grad enn Lyn har kunnet hente talenter fra eget juniorarbeid.

Talentutviklingen i Lyn i denne siste gode perioden for klubben har vært knyttet til pionersatsingen på Norsk Toppidrettsgymnas. Dette gymnaset har dratt unge spillere til Oslo fordi veien derfra har vært kort til elitespill på Ullevaal. Et Lyn-lag i 2.divisjon vil ikke ha den samme tiltrekningen, og da kan fort de aller største talentene velge LSK, Stabæk eller VIF i stedet. I så måte virker det sportslig tryggere å ta neste års ekstrasjanse i 1.divisjon om klubbens elitelag i det hele tatt eksisterer.

Akkurat det får være Lyn-ledelsens sak. For resten av klubbene er den viktigste jobben gjort. Tippeligaen 2 009 blir likevel en ganske rettferdig turnering der de dårligste lagene forsvinner ned til slutt.