TRENGER ET KUPP: Fredrik Winsnes (t.v.) og Brede Hangeland depper etter nedturen på Nasjonalstadion Kong Filip II i Skopje. Nå trenger landslaget å gjøre et kupp i Rotterdam om VM-håpet skal holde seg i livet fram mot høsten, skriver Esten O. Sæther.Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet
TRENGER ET KUPP: Fredrik Winsnes (t.v.) og Brede Hangeland depper etter nedturen på Nasjonalstadion Kong Filip II i Skopje. Nå trenger landslaget å gjøre et kupp i Rotterdam om VM-håpet skal holde seg i livet fram mot høsten, skriver Esten O. Sæther.Foto: Arnt E. Folvik/DagbladetVis mer

Helt uten saklig grunn

La oss være ærlige å si at dette VM-forsøket er over. Likevel......

|||I OVER tredve år har jeg ruslet rundt med fotballens landslagstrenere og kommentert hva de får ut av våre beste menn.

Jeg hørte Tor Røste Fossen med Hallvard Thoresen tett ved minne oss om at vi tross alt har et bra lag, jeg fulgte Tord Grip raskt inn og enda fortere ut gjennom den en gang så rustne porten til treningsfeltet bak Ullevaal Stadion, jeg nikket anerkjennende til kloke Ingvar Stadheim idet han tok de første stegene mot en tydelig nasjonal identitet på landslagsfotballen, jeg stod på hodet med resten av nasjonen da Egil Olsen og hans trofaste disippel Nils Johan Semb på 1990-tallet snudde opp ned på alle forestillingene våre om Norges nivå  og jeg forsøkte å beskrive hva Åge Hareide egentlig gjorde da han for litt siden inviterte alle sine landsmenn til stolte øyeblikk.

Likevel:

Etter det enslige poenget og den stusslige innsatsen mot Makedonia, er et meningsløst ordspill det eneste jeg har å leke med før den avgjørende VM-kvaliken på onsdag:

•• Vi trenger et kupp på De Kuip stadion.

Så fjernt er vi fra å nå det neste VM-sluttspillet.

DET BETYR IKKE
at norsk landslagsfotball er på et historisk bunnivå. Selvfølgeligheten ved å kjempe jevnt for å nå internasjonale sluttspill er noe som bare hører den yngste fotballgenerasjonen til. Før 1994 hadde vi aldri klart det. Så fulgte den ekstreme perioden under Drillo og Semb da landslaget nådde tre av fire sluttspill, og egentlig hadde sportslige kvaliteter til å få full pott.
Siden har vi aldri greid det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fire mislykkete kvalifiseringer på rad burde gi perspektiv på hva som egentlig kan være en selvfølge for en middels oppegående norsk fotballentusiast. Sett utenfra har norsk fotball ikke mer kvalitet og ressurser enn at vi av og til kan håpe på å få spille mesterskap med de beste nasjonene.

kan vi nesten ikke det engang. Den uheldige åpningskampen mot Island sist høst har satt oss i en poengmessig knipe som vi tilsynelatende ikke kommer oss løs fra.

Det er klare sportslige grunner for det. Vi har lenge manglet stabilitet på keeperplassen, forsvarsfireren sliter hver gang mot fotrappe spisser og midtbanen savner en spillfordeler av høy internasjonal klasse.

Disse manglene gjør at suksessen de siste sesongene gjennomgående har vært knyttet til det som blir skapt rundt John Carew. Individuelt sett er han den eneste opplagte årsaken til at landslaget kan lykkes i slike kvalifiseringer.
Derfor har dette spillergrunnlaget foreløpig vist seg å være for tynt.

SELV
på en trist dagen derpå er det viktig å ta med seg et tidsmessig forbehold inn i sturingen. Det var ingen ting som minnet om et skifte ut fra denne svake kampen, men sånn er sporten:

•• Forandringene kommer uventet og fort.

På samme vis som det ikke er noen selvfølge at Norge kvalifiserer seg til hvert eneste sluttspill, er det heller ikke gitt at vi mislykkes. Ifølge den internasjonale rankingen ligger vi i en utfordrerposisjon.

INN MOT
onsdagen framstår den overveldende. Nederland er gruppas desidert beste lag og har fordelen av å feire VM-turen på hjemmebane.

I tillegg stiller Norge uten Brede Hangeland; den eneste i forsvarsfireren som i deler av det defensive spillet sitt har kvaliteter på et høyt internasjonalt nivå.

Slik ligger det an til en svært usikker forsvarskamp i Rotterdam; byen der Gud en fotballkveld tidlig på 1990-tallet ble sagt å være norsk fordi landslaget kunne gå svimle av banen med historiens heldigste 0 - 0-resultat.

DET er Han heldigvis ikke, men både rent teologisk og etter fotballsportens forunderlige lover har mirakelet som skjedde  9.juni 1993 uansett et poeng:

•• I denne sporten dreier det seg ikke om fortjeneste.

Midt i en kollektiv symstemfotball som landslaget strever for å beherske, finnes det likevel et raust rom for tilfeldigheter og flaks. Så tungt kaver vi i denne VM-kvaliken at det er flere enn meg som sliter med noe annet saklig å komme med.

Nå trenger vi et kupp.


Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal (innendørsfotball)