Heltedyrkelse er motbydelig

Beundringen av eliteidretten gjenspeiler fascismen, og tåler ikke dagens lys, hevder den tidligere marxisten Torbjörn Tännsjö i boka «Toppidrettens pris». Egil Drillo Olsen har den samme ideologiske ballasten, og er enig på flere punkter. - Heltedyrkelse er motbydelig, sier Drillo.

Tännsjö skapte et voldsomt rabalder i Sverige da han første gang uttrykte sine tanker om følelsesstormen rundt eliteidretten. Nå er han én av 11 bidragsytere i boka som Universitetsforlaget lanserer i dag. - Han har mange poenger, men kjenner ikke fotballen godt nok, mener Drillo.

Tännsjö konkluderer med at vår interesse for eliteidretten bygger på holdninger som ikke hører hjemme i et demokratisk samfunn, men desto sterkere innenfor fascismen.

Holdningene forsterker en latent, farlig nasjonalisme, hevder Tännsjö, og nevner fotballkrigen mellom El Salvador og Honduras, og mordene i etterkant av siste fotball-VM.

Forakter

Tännsjö skiller mellom individuelle og kollektive idretter:

  • I den individuelle dyrker vi overmennesket, og forakter de svakere. Vi hyller prestasjonsevnen, ikke prestasjonen. Vi vil se vinnerne i naturens genetiske lotteri tøye grensene. Vi kan respektere handicapidretten og kvinneidretten, men vi blir ikke henført.
  • I den kollektive idretten ser vi individene ofre seg, men ikke for hverandre. De ofrer seg for abstrakte størrelser som nasjonen og fanen. Vi elsker dem så lenge de begeistrer oss med å vinne, vi forakter dem når de svikter.

Vrøvl

Drillo kjenner igjen mange av Tännsjös synspunkter fra diverse idrettskritiske artikler, og er et stykke på vei enig.

- Heltedyrkelse er motbydelig. Tendensen mot ren utdriting og tilsvarende dyrking, er økende. Men det er ikke idrettens skyld, det er deres - medias - skyld, fastslår Drillo.

Men han føler at Tännsjö har for liten kunnskap om den kollektive idretten, fotballen spesielt, og at han gjør idretten mer betydningsfull enn den er.

- Idretten kan ikke utløse krig. Og at idretten skal være en viktig fredsskapende faktor, ser jeg på som vrøvl. Andre krefter i samfunnet er mye sterkere. Idretten er mer en konsekvens enn en pådriver. Man får den idretten man fortjener, sier Drillo.

Hensynsløs

- Jeg er dypt bekymret for fascismens frammarsj i Europa, til og med litt her i Norden. I den sammenhengen er idretten sjanseløs, fastslår han.

Drillo deler Tännsjös oppfatning av fotballpøbelen - om enn ikke like kategorisk. Tännsjö ser på pøbelen som bare en enda litt mer hengiven og hensynsløs tilbeder av eliteidretten - ikke som en utvekst.

- Hooliganismen er kompleks. Den kan ikke bare forklares med arbeidsledighet og fattigdom. Men jeg ser faren for at noen hver kan bli revet med i en krisesituasjon - politisk eller økonomisk, sier Drillo.

Han deler ikke Tännsjös oppfatning av den kollektive idretten som spesielt symbolfiksert.

Den enes død

- En landslagsmann spiller ikke for flagget. Han spiller for laget, og - langt på vei - seg selv. Men en eliteutøver kan bli brukt i den retning Tännsjö antyder - og det har vi sett eksempler på, særlig under fascismen - men også under kapitalismen og sosialismen.

Drillo mener han vektlegger andre verdier i arbeidet med landslaget enn de verdiene Tännsjö hevder å ha oppdaget på vegne av publikumsmassene.

- En av de viktigste sidene ved å være landslagssjef er å skape et trygt, attraktivt miljø, preget av tilbakemeldinger.

- Selv om den enes død er den andres brød på dette nivået, går det an å utvikle et vennskap selv om konkurranseklimaet er tøft. Det er mange slike paradokser i toppfotballen, sier Drillo.

IKKE BRA:Han synes lite om heltedyrkelse, Egil Drillo Olsen. Selv blir han ofte hyllet.
Egil Olsen