KREVENDE INTERNT HOS ALPINGUTTA: Det er ikke tilfeldig at Aksel Lund Svindal snakket lenge om fellesskapet i gruppa på avskjedsfesten sin. Konflikten med Henrik Kristoffersen er tøffere enn på lenge. Her er de to med Henrik Kristoffersen før det forrige bruddet på landslaget i 2017. FOTO: AFP/ APA / Georg Hochmuth
KREVENDE INTERNT HOS ALPINGUTTA: Det er ikke tilfeldig at Aksel Lund Svindal snakket lenge om fellesskapet i gruppa på avskjedsfesten sin. Konflikten med Henrik Kristoffersen er tøffere enn på lenge. Her er de to med Henrik Kristoffersen før det forrige bruddet på landslaget i 2017. FOTO: AFP/ APA / Georg HochmuthVis mer

Uro i det norske alpinlandslaget

Henrik provoserer. Alpinlaget er splittet

Konflikten i landslaget er spisset midt under VM. Men rent sportslig er det ingen grunn til å utfordre det treningsmiljøet som har gitt lille Norge til en stormakt i sporten.

AVSKJEDSFORESTILLINGEN til Aksel Lund Svindal kunne ikke vært vakrere. Et par dager etter utforrennet i VM framstår det som skjedde sist lørdag i Åre bare enda mer utrolig. For hvordan var det mulig at de to beste kameratene på det norske laget i Aksels siste renn fikk stå klint sammen på seierspallen med bare to hundredels sekunds avstand? Og det med Kjetil Jansrud; han som skal kjøre videre, plassert helt på topp.

Kanskje var det litt av dette magiske vennskapet som fikk Aksel til å snakke mer om det med vennskap, fellesskap og lag utover lørdagskvelden. Faktisk mye mer. På seiersfesten varte talen hans lenge, og budskapet var ikke til å ta feil av.

Det enestående tette norske alpinmiljøet måtte bare bli tatt vare på nå som han sluttet.

DET Aksel ikke sa, var at nettopp dette treningsfellesskapet midt under VM er mer truet enn noen gang. Den abdiserte alpinkongen er for klok til det. Det som må sies, tar han internt.

Der har det fram til nå ikke vært noen tvil:

  • Den som utfordrer fellesskapet, er blitt satt på plass av de eldste i gruppa. Av Aksel (36) og Kjetil (33); og etter hvert Aleksander Aamodt Kilde (26).

Det var det som skjedde sommeren 2017 under forberedelsene til Pyeongchang-OL da slalåmvidunderet Henrik Kristoffersen ble utestengt fra landslaget. Utad kom den utestengelsen på grunn av at han nektet å signere ny kontrakt med Norges Skiforbund, men det var mest av alt resten av alpinlandslaget som ville ha ham vekk. De var blitt lei av at han ikke tok ansvar for å styrke det norske treningsmiljøet

KONFLIKTEN endte med at Henrik ut på høsten skrev under landslagskontrakten. Men først og fremst ba han lagkameratene om unnskyldning. Det gjorde at hverdagen ble bedre sist vinter.

Nå er den verre enn noen gang.

Og det lever ikke alpinlandslaget godt med. Verken resultatmessig eller rent menneskelig.

FOR å skjønne hva fellesskapet betyr for denne spesielle sportslige suksessen, holder det med litt kunnskap om historie og medaljer og sånt. Norsk alpinsport hadde vært ganske middelmådig internasjonalt i mange tiår år da Ole Kristian Furuseth kjempet seg opp i verdenstoppen i slalåm helt sist på 1980-tallet.

Denne nye framgangen ble bygget rundt felles satsing. Det skjedde dels ved hjelp fra den nye Olympiatoppen der Finn Aamodt, trenerpappaen til Kjetil Andre, etter hvert ble viktig også for utviklingen i flere idrettsgrener. Samarbeidet i Olympiatoppen har de siste årene bidratt til at Norge teknologisk preger både treningsarbeidet og konkurransetaktikken i sporten. Men mest har denne overveldende utviklingen kommet på grunn av det tette fellesskapet i alpingjengen der kunnskapen raust er blitt overført til stadig nye talenter.

Altså på grunn av den menneskelige faktoren.

SÅNN ble suksessen til kameratene Kjetil Andre Aamodt og Lasse Kjus ikke bare deres greie, men grunnlaget for like sjanser til framgang for alle som var innom laget. Det tette, private ble noe avgjørende felles fordi de sosiale og sportslige rammene ble snekret slik.

Og snart tredve år seinere til et nytt vennepar sammen på seierspallen i Åre.

vet bedre enn Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal hvorfor de havnet der. Hva som har gitt dem innsikten, disiplinen og treningsgleden,og ikke minst troen på at alt dette fine vil vare uansett hvem som måtte legge opp. Eller som Aksel sa det i enda ett av de mange avskjedsintervjuene sine:

- I norsk alpint er det ingen enkeltutøver som er større enn fellesskapet.

Han sa det for å tone ned sin egen betydning; for å forsikre det hjemlige sportspublikummet at det ville bli nye medaljer selv om den største i den siste generasjonen hadde sluttet.

OM du ser på resultatene, skulle sånn trøst være unødvendig. For den norske medaljeoversikten i VM taler for seg selv.

Gjennom alle årene før denne norske alpinrevolusjonen hadde vi bare vunnet 5 VM-medaljer i sporten. Den første ble tatt av hopplegenden Birger Ruud i kombinasjonen i 1934; alle de andre av like legendariske Stein Eriksen.

Så snudde alt:

  • Etter at alpingutta selv bestemte hvordan de skulle oppføre seg mot hverandre i gruppa, har Norge tatt 38 VM-medaljer.

I løpet av denne perioden er en langrennsnasjon blitt en alpin stormakt på herresiden. Det er ekstremt bra prestert med tanke på hvor smalt sporten egentlig rekrutterer i et vinterland der flere andre snøidretter har fått langt større oppmerksomhet.

På bakgrunn av disse resultatene, er det knapt til å tro at noen gidder å utfordre den suksessen som dette treningsmiljøet sammen har bygd.

Men det er akkurat det Henrik Kristoffersen gjør ved å forbeholde seg retten til å konsentrere seg mest om seg selv.

SPLITTELSEN i alpinlandslaget mellom Henrik og resten dreier seg jo ikke om den rettssaken om kommersielle rettigheter som ligger på vent til mars, selv om de andre gutta må betale dersom Kristoffersen vinner fram med kravet om 15 millioner kroner i erstatning fra Norges Skiforbund.

I denne reklametvisten har slalåmstjernen rent prinsipielt støtte av for eksempel Aksel Lund Svindal, men dette er mye mer enn den enkeltes utøvers inntektsmuligheter. Det gjelder treningshverdagen for alle.

Det er den Henrik utfordret så seint som i Kitzbühel rett før VM, etter en sesong med en rekke egne skuffelser vendte kritikken mot laget:

- Vi må gå i oss selv alle sammen, sa han.

Selv på et helt norsk slalåmlag som har slitt, vakte den oppfordringen irritasjon. Sammen med Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud og de andre fartsgutta, opplever de en slalåmstjerne som mener han fortjenter privilegier på grunn av det skyhøye nivået sitt.

Det er det stikk motsatte av den norske tenkningen som har gitt så sterke resultater de siste tredve åra, og den ødelegger ikke bare for det slalåmlandslaget som til daglig ikke får fullt utbytte av stjernen sin. Henriks holdning utfordrer også det aller helligste i hele det alpine treningsfellesskapet.

FOR særtrekket ved det norske alpinlandslaget har vært at ingen har noen ekstra fordeler. Alle skal yte for fellesskapet dag ut og dag inn. Over tid er det den innstillingen som gjør treningen mest effektiv for alle.

En slik tenkning forplikter. Den gjør at Aleksander Aamodt Kilde blir hørt når han av og til har minnet både Svindal og Jansrud om hva resten av laget forventet av de to stjernene. Ingen slipper unna. Dette er alvor:

- Vi mener at det ikke finnes noen god forklaring på hvorfor du må være en drittsekk for å bli en topp idrettsutøver. Vi vil rett og slett ikke ha slike folk på landslagene våre, forklarte Kjetil Jansrud en forbløffet verdenspresse under den norske suksessen i sist OL.

Det var svært tydelig tale.

ETTER uroen i Kitzbühel er det igjen opp til Henrik Kristoffersen å ta konsekvensen av den standarden om han vil ha det ok på landslaget. Nå har han ikke så mye mer å gå på, og han kjenner presset:

- Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for uansett så blir det bare bråk og trøbbel om det, uttalte han til Aftenposten noen dager etter sin egen kritikk av den norske treningshverdagen.

Midt i en vinter der andre slalåmkjørere er kommet tettere opp til suverene Marcel Hirscher enn vår mann, er Henrik frustrert. Men det er til å rette opp. I det minste utenfor løypa.

FOR selv i all denne framgangen har aldri dette flotte alpinlandslaget bestått av supermennesker. Bare av passe smarte og vanlig vennlige idrettsutøvere som har innsett at det tjener alle å tjene hverandre.

Stort verre er det heller ikke for Henrik Kristoffersen å løse denne vonde konflikten.