Hensynsløs og myk

De andre sto og måpte. Hermann Maier sto og gråt. Knapt ett og et halvt år etter at legene reddet beinet fra amputasjon, vant han i går verdenscuprennet i super-G i Kitzbühel.

Skulle noen først gjøre det umulige, måtte det bli Maier.

- Seieren smaker salt i dag, sa østerrikeren.

I går vant han det utsatte rennet i super-G under svært vanskelige forhold. Dette var Maiers femte renn etter comebacket i Adelboden for to uker siden, og hans første seier siden verdenscupfinalen i storslalåm i Åre 10. mars 2001.

Det året avsluttet Maier på nytt sesongen som alpinkongen. Han var råest i løypa, superstjerne i hjemlandet og visste det sjøl også. Arroganse var hans navn.

Alt raknet

Samme sommer - 24. august - raknet alt. Bare kloke leger reddet Maiers høyre bein fra amputasjon etter at han på motorsykkelen ble feid i grøfta av en sløv tysk bilist utenfor Radstadt.

Maier var sønderslått i hele kroppen, og det åpne beinbruddet ble operert i sju timer.

Legene transplanterte hud fra overarmen. To dager seinere var beinet reddet, men ingen trodde vel på alvor at Hermann Maier skulle bli skiløper igjen.

Unntatt ham sjøl.

- Jeg er overveldet av det som har skjedd her i dag, og naturligvis er jeg rørt. Dette er det beste som har hendt meg hittil i livet, bedre enn alle medaljene, sier Maier.

Han har vunnet over seg sjøl, og har kommet tilbake - klok av skade, som en mer ydmyk skiløper. Denne helga har det vært en åpnere og ærligere Maier som har snakket. Faktene er borte. Nå viser han også følelser. Det gjorde han ikke før ulykken.

Ny sjanse

- Ulykken har på en måte hjulpet meg videre fordi jeg har fått tid til å leve ut andre sider ved meg sjøl. Nå har jeg til og med fått flere venner her i skisporten, og tar det hele kanskje mer på alvor enn før, sier han.

Han har fått en ny sjanse, men har brukt opp enda ett «liv». Det første gikk tapt da han mistet kontrollen og flakset gjennom lufta, rett gjennom det som var av sikkerhetsnett under OL-utforen i Nagano i 1998. Den gangen slapp han utrolig nok uskadd fra det, og vant super-G-gull tre dager etterpå. Der og da fikk han tilnavnet «Herminator» etter landsmannen Arnold Schwarzeneggers «Terminator». Men stålmusklene var ikke mye verdt etter motorsykkelulykken. Maier ser på de første timene etter ulykken som helt sentrale for comebacket.

- Da tok legene de riktige beslutningene. Hadde ting blitt gjort annerledes, ville alt vært over allerede da, sier han.

Bygde seg opp

Etter den første tida på krykker begynte han sakte, men sikkert å bygge seg opp igjen - først på sykkel, siden med gradvis mer belastning og vekttrening.

- Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle klare det, men fortsatte å kjempe, sier han.

Rundt nyttår i fjor tok han de første forsiktige turene på ski. Og liknet hvilken som helst turist. Men skigale Østerrike spekulerte straks på om han kunne nå OL i Salt Lake. Hvilket selvsagt var umulig. Godt hjulpet av overoptimistiske og snakkesalige skiforbundsledere startet spekulasjonene på nytt i fjor høst. Kunne han rekke v-cupåpningen i slutten av oktober? Etter flere bebudede comeback, gikk Maier i hi, og trente i skjul.

Så seint som i begynnelsen av desember var han mentalt bunnkjørt.

- Jeg var nedtrykt og trodde ikke at jeg skulle klare å komme tilbake så raskt som jeg hadde trodd, sier han.

Godfølelsen tilbake

Men like over nyttår under trening i Reiteralm kom godfølelsen tilbake:

- Da merket jeg at det fungerte igjen, sier han. Og hvordan det i det hele tatt er mulig, gir Maiers lagkamerat Hans Knau_ svaret på:

- Han står så ufattelig rett over skiene. Ingen andre er i nærheten. Nøyaktig derfor er han så rask, sier han.

- Gudskjelov var jeg ikke en av de som avskrev ham.

HERMANN DEN UTROLIGE: Hermann Maier vant i går sin første verdenscupseier siden mars 2001. Den vanskelige tida er over. Nå blir han farlig i VM.