Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Hent Drillo til Molde

MOLDE ER som skapt for Drillo. Både fotballaget og de omkringliggende fjellpartiene. Dessuten trenger norsk fotball en trenertype som kan røske opp litt i en del av de utviklingstrekkene Tippeligaen preges av - og som gir minst to effekter:

  • Svært mange kjedelige fotballkamper.
  • Og for mange kvalitetsmessig svake fotballkamper.

Det første er verst for publikum. Det andre er betenkelig for utviklingen av norsk klubbfotball. Sammen blir effekten ganske sterk.

DET ER TO scoringer jeg husker spesielt fra kampene 16. mai.

  • 1-0-målet til Aalesund over Viking: Lang presis pasning fra eget forsvar, stuss fra dyktig hodespiller mot en tidlig startende bakromsspiller som avslutter med scoring.

Tre trekk, noen flere berøringer. Enkelt. Effektivt.

  • Og 1- 0-målet til Sogndal over Rosenborg: Lang presis pasning fra eget forsvar mot møtende spiss, som legger igjen til gjennombruddssterk midtbanespiller som scorer bare på farta og entusiasmen.

Tre trekk, noen flere berøringer. Enkelt. Effektivt.

YTTERLIGERE fellestrekk ved de to scoringene:

  • De var ganske utypiske for de fleste scoringene som er kommet i årets Tippeliga.
  • De ble utført av to nederlagsdømte lag mot Tippeligaens kanskje to beste lag. Det sier en hel del om hvor effektive virkemidlene var.

Og - som du antakelig allerede har skjønt: Scoringene minnet om noe av det ypperste vi forbinder med Drillo. Kall det gjerne Drillos-stilen.

LA DET VÆRE skrevet allerede her: Nei, jeg er ikke en nostalgiker som har glemt møkkakampene Drillo hadde ansvaret for både som landslagssjef og VIF-sjef.

Men: Jeg husker hvor effektivt og sjanseskapende - og dermed også underholdende - de var på sitt beste.

JEG HUSKER også godt hvordan folk flest og svært mange fotballtrenere ønsket å ta avstand fra Drillos-stilen for å spille mer kontinentalt, mer ballbesittende. Mer likt alle andre. Forståelig nok. Jo større en suksess er, desto mer merkbar blir stagnasjonen som komme. Og det blir naturlig å tenke annerledes.

OG KANSKJE stagnerte landslaget litt. Norges andre VM-sluttspill med Drillo var ikke bedre enn det første. Det var en større prestasjon å slå et topp motivert Mexico i åpningskampen i VM i 1994 enn å slå et lett hvilende Brasil i 1998. Og selv skrev jeg at Vålerenga ble dårligere med Drillo - selv om det hadde mer med spillerne enn treneren å gjøre.

FORANDRINGENE etter den mest intense Drillos-perioden måtte komme. Og det har sikkert vært sunt på mange måter - selv om ikke forandringene har gjort kvaliteten bedre.

I øyeblikket er pila snudd så langt mot Drillos fotballfilosofiske motpol at det vil lukte medalje av et hvilket som helst tippeligamannskap som ønsker å praktisere Drillos-stilen her hjemme.

  • Fordi et slikt lag vil skille seg ut fra de fleste andre i Tippeligaen. Omtrent slik Norge gjorde på begynnelsen av 90-tallet. Da vant vi fotballkamper fordi vi spilte annerledes.
  • Og fordi et slikt lag effektivt vil drepe de mange tippeligalagene som bruker masse tid og krefter på å transportere ballen langs bakken noen meter inn på motstanderens banehalvdel - og miste den. Slik altfor mange gjør.

Det beste eksempelet - eller det verste, om du vil - hittil i sesongen, var Molde- Stabæk (0- 0) sist søndag.

ROSENBORG ER det eneste laget som mestrer en slik spillestil. Og de gjør det bedre enn noen gang. Fordi de har mange nok spillere med tilstrekkelig gode individuelle ferdigheter - og fordi det ligger fart og gjennombruddsvilje i bunn hele veien. Av samtlige aktører.

LILLESTRØM er fortsatt nærmest Drillos-stilen. Lagets 16. maikamp mot Vålerenga og annenomgangen mot Tromsø sist mandag forteller det meste om hvor langt man kan komme med en del grunnleggende elementer fra Drillo.

For Lillestrøm er i praksis et lag uten spisser. Men laget kompenserer mye ved å være godt organisert, ujålete, direkte og disiplinerte.

Molde har dyktige spisser. Og mye av den samme fotballskoleringen til Lillestrøm. Veldig teoretisk riktig nok, men det er naturlig å tro at Molde ville bli vesentlig bedre enn Lillestrøm - hvis laget spilte tilnærmet likt Lillestrøm.

I MOLDE FINNER Drillo en spillergruppe som langt på vei er skapt for stilen som fikk hans navn. Stor defensiv forståelse, løpsstyrke, spisskompetanse, muskler - og akkurat nå masse frustrasjoner og åpenbare kvaliteter Gunder Bengtsson ikke klarer å dyrke fram.

I MOLDE finner også Drillo noen pengesterke venner og fjelltopper nesten hvor han enn snur og vender på seg. En perfekt kombinasjon av jobb og fornøyelser. Og slett ikke dumt for norsk klubbfotball heller.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media