Her endte drømmen

PESARO (Dagbladet): En tittelkveld i favnen til en mester som kunne alle triksene og hadde nok av styrke. Altfor sjelden på distanse til å bruke slagkraften. Der endte VM-drømmen for Ole Klemetsen.

Lukkøye bokset en tapper VM-kamp, men fikk alle de vanskene Reggie Johnson hadde lovet ham.

Og på den store kvelden levde han ikke opp til myten som har vært solgt som boksesannheten gjennom hele 1990-tallet. Selv om han skal ha for et skikkelig forsøk.

De gangene han hadde Johnson i trøbbel - i den tredje og tiende runden - klarte IBF-mesteren å liste seg ut av vanskelighetene.

Langt inn i den siste runden kom «Nå har du ham!» fra Klemetsen-hjørnet, men det var akkurat det han aldri hadde.

Eventyr

Hvordan var egentlig den drømmen?

En som har fulgt familien i ti års tid har minner nok til å skrive eventyrbok. Helst skulle jeg servert deg et stort kapittel om han som ga drømmen virkelig flukt, den amerikanske trenerlegenden Emanuel Steward.

Han kom fra USA, og var husvarm på et blunk. For ingen har vært smålåten i Team Klemetsen.

Aldri.

I konkurransen om å ta munnen for full kom høydepunktet da Steward lot tårene flomme under en pressekonferanse på Grand Hotel i Oslo høsten 1992. Noen hadde spurt om Muhammad Ali var en relevant målestokk, og Steward anslo at Ole var et alen av samme stykke. Bare tanken på hva han selv hadde sagt fikk tårene til å sprette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drømmen føk fra størrelse «nasjonal medium» til «global extra large» før pappa Klemetsen hadde rukket å fiske fram et lommetørkle, og seks måneder senere bokset Lukkøye i Beijing.

Ødelagt

Ole Klemetsen proffstartet med eventyrlige 300 000 TV-kroner per kamp, og i fargene og designen fra Stewards eget Kronk Gym i Detroit.

Senere kom konflikten, millionkravet og rettssaken.

Og enda senere konstaterte Steward at Lukkøye aldri hadde blitt den bokseren han kunne blitt. Talentet var ødelagt.

Helt tilbake i 1992 hadde han fortapt seg fullstendig i Lukkøyes slagkraft. Den reddet gutten fra alvorlige problemer mot meget gode Earl Butler høsten 1994, og den avgjorde kontant i EM-kampen mot Crawford Ashley.

Men først i går kveld kom svaret på om den styrken kunne holde helt hjem.

Svaret er nei.

Ikke slurv

Mot en bokser av solid tittel-format, rett nok med en uortodoks stil med høyre arm foran, som har tøffhet og ikke slurver, fikk Ole Klemetsen aldri inn noen slag som kunne stoppe det hele.

Selv med fordel av flere kilo, større høyde og lengre rekkevidde ble han ufarlig, og en som er ufarlig mot Reggie Johnson blir ingen legendarisk bokser.

Så mye for den drømmen.

Men karrieren?

Det blir bare et spørsmål om hva Klemetsen sjøl vil risikere. Proffboksing er brutalt og farlig. Drivkraften er helst visjonen om å bli den aller største. Ole Klemetsen får verken de aller største titlene eller de aller største pengene, selv om et tap for en mester gir ham en ny sjanse. Vel kan han tjene penger hvis han gjør alt rett i neste forsøk.

Det blir bare ikke som i den gode, gamle drømmen.

Den hadde den feilen som drømmer ofte har.

Den var for god til å være sann.