BESTE SPURTER:  Når Martin Johnsrud Sundby også vinner spurter, forandrer det mye i norsk herrelangrenn. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix
BESTE SPURTER: Når Martin Johnsrud Sundby også vinner spurter, forandrer det mye i norsk herrelangrenn. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Her er Norges neste storløper

For nå er Martin god nok til å vinne i OL også.

ENDA en norsk skikonge er født, og så får vi se stort på at dette ble en ganske sein fødsel. Martin Johnsrud Sundby passerte 29 før han tok plass i førsterekka i norsk idrett, men det skjer i en tid der det blir stadig vanligere med eldre vinnere i utholdenshetsidrettene.

For nå er Martin en vinner.

Annerledes går det ikke an å forklare hvordan han spurtet ned de to russiske OL-favorittene Maxim Vylegzjaninn og Alexander Legkov på et forblåst skistadion i Kuusamo.

DEN spurten er forskjellen på en glitrende langrennsløper og en kommende individuell OL-mester. Martin har vært glitrende siden han dominerte den norsk juniorklassen for ti, tolv år siden, han har vunnet VM-gull i stafett og har enkeltseire i verdenscupen, men
har likevel aldri vært regnet blant de store.

Til det har han tapt for mange spurter. Og til det har Petter Nortug vært for god.

DET var derfor denne første spurtseier blir så avgjørende. Den var i seg selv et lite, taktisk mesterstykke med maksimalt fart inn i den siste bakken, fritt spor til å presse seg først opp på toppen og inn i siste sving og til slutt fart nok i takene til å holde raske Vylegzjanin bak.

OK; det var bare såvidt, men det er denne lille forskjellen sprint dreier seg om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er akkurat de centimeterne Martin har manglet.

HAN har virkelig jobbet for å hente dem inn. Tidlig i sommer fortalte han meg om spurttreninga han hadde startet med lillebror Sondre som sjef. Litt seinere var Dagbladets TV-team på plass og filmet brødrene oppe på Holmenkollen.

Der var det en miks av toppidrett og Flåklypa på sitt aller villeste med utforsking av de minste og rareste detaljene mellom det å bli nummer en og det å bli slått. Og så var det terping, terping og terping.

Begge deler er typisk Martin.

MER enn de fleste er han interessert i sporten sin. Det er flikkingen på hver minste ting i treningsarbeidet som trigger ham, og der har det nye, mer åpne miljøet på herrelandslaget passet perfekt.

Da Martin i våres overtok som den naturlige autoriteten på laget etter Petter Northug, ble samarbeidet i gruppa sterkere. Ikke fordi Petter egentlig hadde hindret noe som helst. Endringen skyldtes mer ulikheten i natur mellom de to beste enn forskjellig vilje, men uansett har denne forandringen foreløpig både løftet både kapteinen og resten av laget.

DETTE er et løft som kommer til å gi resultater utover vinteren. For Martin Johnsrud Sundby har kapasitet til å sprenge felt i de harde OL-løypene. Det må han fortsatt for å vinne.

Den spurten som i Kuusamo var blitt bra nok til å holde unna for Vylegzjanin, er  likevel ikke tilstrekkelig til å slå Petter Northug på oppløpet. Så langt vil aldri Martin komme uansett trening og terping. Til det er de fysiske forutsetningene for maksfart også for ulike.

Det betyr at gullmulighetene på fellesstart ligger i det å dra med de rette løperne i en tetgruppe underveis. Det er i dette sjiktet av skisportens grovarbeidere Martin får uttelling for den siste biten av jobbingen sin; det halvsekundet han er blitt raskere på 100 meter skisprint.

Og hvilken uttelling.

For ingen ting er større i norsk idrett enn å kjempe seg helt inn i rekka av skikongene.