DE FIKSET DET: Simen Hegstad Krüger tar imot Johannes Høsflot Klæbo etter at de to ungguttene sammen snudde stafetten til norsk gull. FOTO:: Bjørn Langsem / Dagbladet
DE FIKSET DET: Simen Hegstad Krüger tar imot Johannes Høsflot Klæbo etter at de to ungguttene sammen snudde stafetten til norsk gull. FOTO:: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Norge vant stafettgull i Vinter-OL 2018

Her er Norges X-faktor

Simen Hegstad Krüger snudde OL-stafetten. For øvrig er det meste som før i langrenn.

DET var en gang for bare et kort år siden at noen ikke ville sende Simen Hegstad Krüger med det norske laget til verdenscupavslutningen, men nå virker den tanken uendelig fjern.

Da neste sesong så begynte hadde den samme unggutten et passe dølt navn til å ha det moro med i en tegneserie distribuert av han som i årevis hadde stått for underholdningen i langrennsporten. Peket var sikkert ikke vondt ment, men det rotet til forståelsen av hva som er utgangspunktet for å bli stående igjen med et stort navn i idretten:

  • For Krüger var visst ikke god nok for Norge i OL. Han manglet jo X-faktoren.

Den analysen viste seg å være en total miss. I olympisk langrenn som i all annen internasjonal toppidrett, er denne «X-faktoren» i utgangspunktet bare forskjellen på seier og tap. Du kan være så vittig, sjarmerende eller flott du bare vil; som idrettsstjerne må du også levere når det gjelder som mest.

Det gjorde Simen Hegstad Krüger i dag.

Akkurat som han har gjort i hele OL.

I MORGEN flyr drar Simen hjem fra Pyeongchang med to gull og en sølv. Det har han oppnådd på tre OL-starter. Suksessen har kommet like lett fjærlett som han danset inn meter for meter på Russlands nye stjerneløper Aleksej Tsjervotkin. Men jobben var ikke så uanstrengt som den virket. Faktisk har det vært ganske tøft for Simen underveis.

For en ting er å rette opp tidsdifferansen etter at både Didrik Tønseth og Martin Johnsrud Sundby på de to innledende klassiske etappene hadde fått et brutalt møte med russisk løpsstyrke. Noe ganske annet å komme i den posisjonen at dobbeldans i vanvittig fart opp lange, bratte motbakker midt under den mest prestisjetunge olympiske langrennsøvelsen ser ut som en instruksjonsvideo for effektiv skiteknikk.

I hvert fall når du som 14-åring var nummer 185 i Hovedlandsrennet.

SIMEN HEGSTAD KRÜGER var så langt bak. Og han har trent så mye for å ta igjen de andre. Men mest av alt har han fått være sammen med de som har trent riktig. Det er X-faktoren.

For omtrent fra dette Hovedlandsrennet i 2 008 begynte Simen å følge den såkalte «Utviklingstrappa» til norsk langrenn. Det er boka som har samlet det beste av historisk kunnskap om hvordan du skal trene for å gå fortest mulig på ski. Den første utgaven kom for femten år siden, men seinest sist høst kom en revidert versjon med de aller siste rådene på 204 sider til unge løpere, ambisiøse trenere og tidvis vel ivrige foreldre om hva som fungerer.

Skjønt revidert? Det spesielle med den norske langrennsdominansen er jo den tydelige linjen bakover. De avgjørende verdiene står seg selv om sporten de siste åra er radikalt forandret.

Da passer det jo at det er en enda yngre Johannes Høsflot Klæbo som preger omslaget på boka. Han og morfar Kåre kommer til å øke behover for stadig nye opplag for at du kan få med deg de siste tekniske tipsene.

Men til nå har ingen lest og fulgt «Utviklingstrappa» så nøye som Simen.

VEL kan familien Hegstad Kruger mye om idrett. Hjemme hos Simen driver alle med trening. Poenget er uansett å gi flest mulige sjansen til å trene riktig.

Slik er det som har skjedd med norsk langrenn i disse vinterlekene også en triumf for den store skigruppa til Lyn der den spede 14-åringen trinn for trinn klatret oppover resultatlistene.

Det samme gjorde trenerne hans. Under Hans Kristian Stadheim og Eirik Myhr Nossum ble Oslo-klubben igjen en nasjonal storhet i langrenn. Den veien førte Stadheim til Storbritania som landslagstrener, mens Myhr Nossum fulgte Simen inn på det norske landslaget. Der har han vært en viktig ressurs som den nærmeste faglige støtten til den Oslo-gjengen som har preget toppen av resultatlistene i OL.

Kunnskap betalte seg også for begge trenerne.

DA får det så være at det av og til kan være vanskelig å forvalte alle godene denne rike skitradisjonen gir oss. Bredden på eliten i norsk herrelangrenn er blitt så stor at den i seg selv gir landslagsledelsen utfordringer. Det viste seg allerede i den følelsesladete debatten om OL-uttaket, og det har fortsatt helt inn i lekene.

Til slutt ble Hans Christer Holund vraket på det landslagstrener Tor Arne Hetland kalte en «magefølelse». Det uttaket endte med at treneren selv lenge hadde det vondt i magen, men inviterer ellers ikke til mer etterpåklokskap.

FOR de OL-løypene som i fjor ble omtalt som noen runder på en golfbane, har vist seg å spise selv de tøffeste skiløperne. Slik ble kondisjonsfenomenet Didrik Tønseth enda en OL-debutant som fikk merke at kreftene til slutt forsvant. Akkurat som Astrid Uhrenholdt Jacobsen i sin første OL-start forleden, og Aleksej Tsjervotkin på tredjeetappen i dag.

Men samtidig fortalte den negative utviklingen på Martin Johnsrud Sundbys etappe at nivået internasjonalt er presset så høyt at få kan prestere uten å hente fram sitt beste.

Bortsett fra Johannes Høsflot Klæbo da.

HVA han kunne ha gjort på denne OL-stafetten får vi aldri vite. Til det var han så mye bedre enn jevngamle Denis Spitsov; russernes tredje unge stjerne.

Det gjorde at Johannes til slutt hadde fritt valg når det gjaldt å avgjøre denne stafetten. Han plukket ut samme bakke som der Simen Hegstad Krüger innledet sitt drømme-OL med 3-mils gullet sist søndag.

Nå føles akkurat det gulløpet også som veldig, veldig lenge siden. Så overveldende er denne sammenhengende norske langrennsuksessen i OL.

Men så har det da også tatt lang tid å bygge kulturen i skiklubb etter skiklubb hele landet rundt.

Det som har gitt Norge X-faktoren.