Her holder det ikke med gull

Det meste er galt hos gutta som ikke er fornøyd med enda et norsk EM-gull.

I KVELD innleder håndballjentene nok et internasjonalt mesterskap. Disse turneringene i beste førjulstid er blitt et rituale for det store norske sportspublikummet og nytes stort sett akkurat som det. Altså med stor innlevelese, masse glede og av og til litt irritasjon om ikke sluttresultatet strekker helt til. Håndballjentene hører til sport på TV sine absolutte vinnere uansett hvilken kanal de opptrer for.

Men av og til holder det visstnok ikke å glede seg over sport. Nivået er blitt for dårlig, spillet for kjedelig eller nyhetens interesse for lunken for oss som har sett alt før.

Det kan ligge mye deilig depresjon i slikt, og mange lar seg friste.


SOM
Aftenpostens rutinerte håndballskribent Arne Hole for eksempel. Han framstår ellers slett ikke som noen mutt mann og har forsåvidt et aktverdig sportslig anliggende når han i kommentaren «Feiger inn til gull» ber Marit Breivik vinne dette mesterskapet ved hjelp av noe annet enn den sikre 6-0 varianten i forsvarsspillet.

Hole er opptatt av viktigheten av å eksperimentere i ellers sportslig sett gode tider og mener den klare mesterskapsfavoritten Norge bør bruke sjansen til å utvikle den store farten som finnes i EM-troppen. Det er en grei oppfatning; framført på en ryddig måte, men samtidig et ubevisst bidrag til en nasjonal stilart vi de siste årene er blitt riktig gode i:

Artikkelen fortsetter under annonsen

** Kunsten å syte over våre egne sportsprestasjoner.

For noen blir noe aldri bra nok.


DENNE
sytingen kretser helst rundt prestasjonene som er mest sårbare. I norsk idrett betyr det tradisjonelt jentenes innsats. De skal inneholde noe mer; noe attraktivt på guttas premisser.

ALDRI BRA NOK: - Kunsten å syte over våre egne sportsprestasjoner er en nasjonal stilart vi de siste årene er blitt riktig gode i, skriver Esten O. Sæther. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX
ALDRI BRA NOK: - Kunsten å syte over våre egne sportsprestasjoner er en nasjonal stilart vi de siste årene er blitt riktig gode i, skriver Esten O. Sæther. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX Vis mer

For selvsagt er det gutta som syter. De aller største gutta som har sett mest på TV og kan absolutt minst om det de ser.

I en tidligere periode gjorde dette selv Marit Brevik sårbar. Siden har det hengt ved fotballjentenes prestasjoner. Det er jo også de som tar den største sjansen ved å utøve en sport som har vært drevet helt på mannfolks premisser.


MEN
samtidig som en gjeng gjenglemte sofa-seere sitter med rumpa klistra til dette tradisjonelle kjønnsbildet av idrett, har nettopp disse to store lagsportene reflektert den egentlige utviklingen i det norske samfunnet. Fotball og håndball er blitt den naturlige sportslige hovedscenen for oppløsningen av de gitte kjønnsrollene. Det er her jenter driver idrett som det passer dem.

Denne utviklingen har etter hvert gitt Norge to landslag i verdenseliten. Det er sjeldent for et lite land som oss, og det er en mulighet vi skal ta ekstra godt vare på.

Dette er også det virkelige viktige perspektivet foran kveldens håndball-EM.


I EN
slik sammenheng føles det ganske tåpelig å ta inn over seg at Norges hardeste konkurrenter som Russland, Danmark, Frankrike eller Ungarn denne gangen kanskje stiller litt svakere enn vanlig. Kvinnehåndball har alltid vært en begrenset internasjonal idrett, men tross alt ikke mindre enn at den får oppmerksomhet nok i hvert eneste sommer-OL.

Foreløpig er det bare å glede seg over at vi selv klarer å starte som favoritt selv uten fantastiske håndballspillere som Gro Hammerseng og Katja Nyberg i troppen. Bare det forteller om styrken i norsk kvinnehåndball for tida, og akkurat den øker gjennom førjultidas hjemlige TV-tradisjoner.


DE GODE
håndballkveldene som kommer i to uker framover dreier seg nettopp om sportens styrke. Disse TV-opplevelsene drar stadig nye jenter til sporten fordi den viser en idrett der jenter får aksept for det de er og det de presterer.

Her holder det ikke med gull

Selv det meste av toppidretten baserer seg fortsatt på en ganske enkel sosial lek. Stadig nye unger vil bli sett og gjør sine idrettsvalg deretter. Så lenge håndballjentene holder seg i toppen på TV-interessen, forblir håndball på toppen av ønskelista.

Kanskje kan Marit Breivik sørge for akkurat dette ved å ta enda større sjanser i valg av forsvarsstrategi, men jeg har en følelse av at det er et par andre brikker som det er viktigere å flytte på for å sikre fortsatt norsk håndballglede.

Hva med å starte juleforberedelsene med å feie unna de triste gutta som fortsatt prøver å innbille oss at det ikke holder å ta enda et jentegull?