SJOKKERTIE I ATEN:  Andreas Thorkildsen etter det overaskende OL-gullet i 2004.  FOTO:Erik Berglund.
SJOKKERTIE I ATEN: Andreas Thorkildsen etter det overaskende OL-gullet i 2004. FOTO:Erik Berglund.Vis mer

Her ødela han plutselig champagnefesten min

Nå er Andreas Thorkildsen verdt en langt større feiring.

MELDINGEN fra Andreas Thorkildsen om at nok er nok, er en tøff beskjed for norsk friidrett. Det er bare et par dager siden jeg fikk en liste fra friidrettsledelsen over sportens egne Rio-håp, og røper nok ingen stor hemmelighet ved å fortelle at den hadde Andreas på topp. Så stor var tilliten til den doble olympiamesteren at selv flere tøffe år med store slitasjeskader, hofteoperasjon og møysommelig opptrening tilsynelatende ikke kunne stoppe ham.

Men så stoppet det plutselig likevel.

DET har skjedd fort med Andreas Thorkildsen før også. Som for eksempel da han totalt overraskende vant det første OL-gullet sitt i Aten en sein augustkveld i 2004.

Jeg hadde skam å melde prioritert champagnemottakelse med kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, og må ha hatt en veldig god faglig grunn for det. Til vanlig er hverken champagne eller mottakelser min cup of tea, men akkurat den kvelden var manglene enda flere. Jeg visste ikke hva 22 år gamle Andreas var god for.

Det skjønte jeg litt av underveis i TV-sendingen som vi fulgte på mottakelsen. Ryktene i Dagbladet vil ha det til at jeg ringte reporteren vår nede på OL-stadion for å få mest mulig bakgrunnsinformasjon om «han derre spydkasteren». Uansett fikk vi etter de første kastene tak i en drosje og rakk ned på stadion før gullet var vunnet og Andreas hadde fått av seg topplua.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det siste tok jo sin tid den gangen.

ETTERPÅ har det vært både en historisk og lang karriere.

Det nasjonalt historiske ble gjort unna på kortest mulig tid. Med enda en seier i neste OL i Beijing, ble Andreas den eneste norske friidrettsutøveren som har klart å forsvare OL-gullet sitt.

For en vinternasjon som oss, er det en ekstremt sterk prestasjon. Det synes internasjonalt også selv i en gren der tsjekkiske Jan Zelezny har satt gullstandarden for OL med sine tre triumfer på rad:

- Dersom jeg ser på karrieren min som helhet, er det ingen tvil om at en av målsettingene er å ta igjen Zeleznys rekord med 11l medaljer i mesterskap. Derfor blir hvert eneste mesterskap et delmål på veien mot å overta den rekorden, sa Andreas Thorkildsen underveis i medaljejakten.

Skadene gjorde at han stoppet på 8, men det skjedde ikke før han ble historisk også internasjonalt. Zeleznys legendestatus til tross; Andreas Thorkildsen ble den første spydkasteren som har vunnet både EM, VM og OL.

MEN der holder det med sportsquiz.

For det er neppe resultatene i seg selv som holder de lange, lange idrettskarrierene i gang. Andreas har snakket ofte om det spesielle vennskapet i verdenseliten med en sammensveiset spydgjeng som år etter år reiste kloden rundt med ett av jobblivets mer spesielle yrker.

Helsefarlig er spydjobben også med sine ekstreme leddutslag og voldsomme trykk mot store muskelgrupper. For Andreas holdt kroppen til en serie jevne toppresultater fra 2005 til den siste internasjonale medaljen i 2011. Så var det slutt. De beste kastene ble fem, seks meter kortere, og etter  en stor hofteoperasjon i august 2014 var det bare snakk om opptrening. Og forventningen om å kunne komme tilbake til den glade spydgjengen:

- Jeg har null i inntekt. Jeg lever på oppsparte midler, fortalte Andreas Dagbladet i fjor sommer. For en som har vært blant friidrettens store internasjonale profiler kunne nok akkurat det vart en stund, men altså ikke håpet om å få konkurrere som frisk igjen.

Da kom den siste overraskelsen, og den ødelegger ingen champagnefest.

Andreas Thorkildsens spydkarriere er verd en langt større feiring.