VIRKELIG ET SEIERSBILDE: Martin Johnsrud Sundby er blitt så rask i spurten at det var nødvendig med målfoto for å se at han til slutt tapte duellen mot Dario Cologna på 5-mila i Holmenkollen (FOTO: FIS).
VIRKELIG ET SEIERSBILDE: Martin Johnsrud Sundby er blitt så rask i spurten at det var nødvendig med målfoto for å se at han til slutt tapte duellen mot Dario Cologna på 5-mila i Holmenkollen (FOTO: FIS).Vis mer

Talentutvikling i norsk idrett

Her ser det ut som han taper. Men så viste det seg at han egentlig vant

Dette er ikke historien om Martin Johnsrud Sundby. Men også om ham.

SPOLER du TVen tilbake til de sekundene da juryen i Holmenkollen finstuderer målfotoet fra gårsdagens 5-mil, ser du noen nærbilder i øynene til Martin Johnsrud Sundby av frykten for å tape. Slike dueller inn mot mållinja har han tapt før, og det ved enda større anledninger enn skisportens mest prestisjefylte 5-mil.

Akkurat den konkurransen har Martin forøvrig vunnet to ganger tidligere, men øynene hans viser at disse gamle seierne der og da betyr null og niks. Sekunder etter en sånn målgang kan selv ikke den mest spennede duell være bra nok for en som lever av å vinne. Hadde det vært det, ville Martin fratatt seg selv sjansen til å vinne igjen.

Da er det bare som det skal være at det minst gikk noen minutter etter 5-mila i Holmenkollen før han kunne fleipe med at han hadde for små sko. At hans størrelse 41 ikke holdt mot Dario Colognas 42,5.

I toppidrett er en millimeter eller ett tusendels sekund mer enn nok til å skille mellom seier og tap. Det er de ufattelige små marginene; altså det lille av det lille som gjør konkurranseidrett så stort.

I hvert fall om vi skjønner at det tar tid å få fram de som til slutt får marginene på sin side.

MARTIN JOHNSRUD SUNDBY er en sånn type. En som år for år gjennom brutal trening, grenseløs nysgjerrighet, et sug etter kunnskap og stadige forsakelser gir seg selv sjansen til å vinne enda mer.

På den måten kunne han; selve nasjonalmaleriet på en tapt langrennspurt, forleden gi Norge gull i olympisk skisprint. La gå at betegnelsen «sprint» ikke akkurat er dekkende for denne mellomdistanse-øvelsen, men poenget er ikke til å ta feil av.

Han som var for treig, ble til slutt rask nok.

Bare fordi han trente.

JEG tenkte på det etter 5-mila i går. Der viste målfotoet at Martin tapte. Men denne spurten viste mye tydeligere at han egentlig har vunnet.

For når så du sist Martin Johnsrud Sundby rykke fra Petter Northugs gamle spurtrival Maxim Vylegzhanin hundre meter før mål, og bevisst legge seg inn i andreposisjon i svingen inn mot oppløpet for å få best mulig forhold for å rykke på oppløpssida mot en konkurrent som en gang var klart raskere enn ham? Og har dette rykket til den 34 år gamle skikongen egentlig noen gang vært bedre?

Det endte med nok et spurttap, men denne gangen ikke fordi Martin var for treig. Det som skilte var Colognas overlegende sprintteknikk ved å slenge fram den ene foten så støvelen kom en millimeter foran nøyaktig på det punktet der fotocellene dro linja som bestemte forskjellen på seier og tap.

VÆR SIKKER på at den detaljen blir det neste en stadig raskere Martin terper på. For idet han hadde spurtet fra Vylegzhanin og skaffet seg så høy fart at han passerte Dario Cologna rett før mållinja i Holmenkollen i går, var det bare ett år siden en innsender i Aftenposten beskrev hvor inkompetente den norske langrennsledelsen var fordi de ikke hadde fortalt Martin sannheten om hans medfødte begrensning som langrennsløper:

- Er det noen som forteller Johnsrud Sundby at han er sjanseløs i spurten, spurte innsenderen foraktelig, men så var ikke dette bildet av inkompetanse og treighet sant likevel.

På de siste meterne på 5-mila i Kollen var jo ikke Martin sjanseløs.

Han var raskere enn noen gang.

INNSENDEREN i Aftenposten kunne vært hvilken som helst sofakonge, men han jobbet faktisk som talentutvikler i Martin Johnsrud Sundbys naboklubb på Oslo vest med oppgave om å lære unger hva det lønner seg å gjøre for å bli god i idrett. Jeg tror merkelig nok at han fortsatt har fått beholde den jobben selv om han tilsynelatende ikke skjønner noe om hva det vil si å utvikle et talent.

For Martins standhaftige jobbing for å bli raskere, er jo ikke et unntak for de som til slutt vinner. De ulike konkurransene denne helgen er preget av flere av disse utøverne som har brukt lang tid på å bli gode:

  • Ragnhild Mowinckel tok fredag sin første verdenscupseier etter år med frustrasjon over hvor vanskelig det var å kjøre like fort i renn som på trening.
  • Ragnhild Haga går 3-mil i Kollen som olympisk mester. Hvem hadde ventet det av en 27-åring som vinter etter vinter aldri nådde helt opp til de største norske skijentene?
  • Håvard Bøkko stiller på skøytefesten i Amsterdam med ferskt OL-gull og seier mot legenden Sven Kramer; den løperen det virket som han aldri kunne slå.

Hvis de ikke hadde trodd at det var mulig å trene fram forandring, hadde de til slutt ikke vunnet. Hverken over konkurrenter eller seg selv .

Plattformen for norsk toppidrett er jo nettopp den felles forståelsen av en langsiktig utvikling der de beste ved å ta ansvar for sin egen trening år kan ha framgang år for år . Da er det ingen tilfeldighet at det akkurat har vært et vinter-OL der norske veteraner som Aksel Lund Svindal, Marit Bjørgen og nettopp Martin Johnsrud Sundby har kommet hjem med gull.

Det er derfor det kan se ut på et målfoto som om noen taper, mens dette egentlig er et seiersbilde som hverken kan måles i en millimeter eller ett tusendels sekund.

Bare i gleden over det idretten gir.

.