Her starter framtida

Verdens to største turrenn på ski går begge feil vei. Men det er bare Birkebeineren som må snu.

MORA (Dagbladet): Nesten hele den norske langrennseliten prioriterer svensk i år. Vasaloppet i morgen blir vinterens viktigste renn. Det er framtid i et slikt valg. Svenskene jobber for å gjøre dette løpet til det første verdensmesterskapet i langløp i 2008. Vi håper de lykkes.

FORTIDA HAR

ellers bestemt det meste i norsk langrennssport. Her som i resten av de nordiske skidisiplinene, er vanene våre blitt satt som gjerdestolper til beskyttelse mot sportslig utvikling.

Det stokk konservative Ski-Norge har vi for lengst lært oss å le av, men av og til latterliggjør vi oss selv for kjapt. For alle forsøkene på å bevare den norske skikulturen er stort sett gjort i kjærlighet til ski som breddeaktivitet.

DEN SPESIELLE

norske skituren skal vi fortsatt passe på. Mest på grunn av glede og helse, men også fordi båndet mellom bredde og topp i norsk langrenn er sterkere enn i noen annen idrettsgren. Her er uttrykket «folkesport» mer enn en festfrase.

Historiske poeng til de festlige skibankettene er det uansett nok av. Få konkurranser har bedre fortellinger enn Birkebeinerrennet og Vasaloppet. Begge er basert på historier om kongsemner som ble reddet av skiløpere:

Toåringen Haakon Haakonson ble båret over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen for å unnslippe baglerne; tjue år eldre Gustav Eriksson Vasa ble hentet i Sälen av skiløpere fra Mora for å lede opprøret mot danskekongen.

De to ble konger som startet ei nasjonal storhetstid. Dessuten arrangeres begge minneløpene feil vei. Men der stopper også likhetene.

FOR SELV

om langrenn er en tradisjonssport i snørike strøk av Norden og historiske kulisser passer like fint i påmeldingsbrosjyrene som i festtalene, dreier nåtida seg om deltakerantall og sponsorkroner.

Der er Vasaloppet i særklasse. De siste åra har svenskene bygd ut selve løpet til en folkefest, mens Birkebeinerrennet fortsatt mest er et turboslepp for oss gutta i 40+ med treningstid nok til å knipe sekunder på forfallet og lommebok for å la Cera F-pulveret gjøre resten av jobben.

Denne forskjellen har ført til kø i Vasalopp-sporene i over ei uke. Rekordmange 44000 vil skli gjennom løypene. For arrangørene er det fortjent lønn for strevet med å tilpasse rennet svenskenes nye oppfatning av skiglede.

SELVE LOPPET

i morgen blir også viktigere enn noen gang. Verdenseliten er i ferd med å prioritere turrennene. Det er gode sportslige og økonomiske grunner til det. Med Marcialonga i Val di Fiemme tidligere i vinter var turrenn for første gang på plass i den vanlige Verdenscupen, og suksessen kom øyeblikkelig - i den grad uttrykket kan brukes om drøye tre timers rå staking.

80000 tilskuere kranset den 70 km lange løypa og spurten mellom Aukland-brødrene og italienske Giorgio di Centa opp kløfta mot målseilet i Cavalese ble sesongens hittil beste langrennsunderholdning.

FELLESSTART

med stjernene midt i mengden av mosjonistene gir mer enn de beste TV-bildene. Slike løp styrker den nye skikulturen der opplevelse, nærhet og identitet er nærmere sannheten enn du skulle tiltro fikse stikkord i PR-materialet.

Birkebeiner-arrangørene har foreløpig ikke klart å gjøre løpet sitt til en vinterfest. Med eget sykkel- og løpsarrangement har de styrket grepet om de ivrigste mosjonistene året rundt, men mye av bredden mangler.

Noe av forklaringen finnes allerede på start. Idet Vasaloppet velter fram som en massiv bølge over elveisen på Sälen i morgen tidlig, bruker Birkebeineren et par timer på å komme i gang. Der gjelder det fortsatt gammel norsk praksis med klassestart etter alder.

Mens utøverne i Birken krangler om hvilke grupper som skal starte først og ingen tilfeldige tilskuere vet hvem som går fortest, opplever Vasaloppdeltakerne gleden ved felles kø og enkelheten ved at vinneren faktisk kommer først i mål.

I MORGEN

blir det Anders eller Jørgen Aukland når NRK TV-sporten for første gang sender Vasaloppet på direkten. Lillebror Jørgen hadde vært hyggelig, siden han tapte spurten i fjor etter å ha styrt løpet de siste milene. Dess røffere utfordringen er, dess sterkere holder vi på idrettens enkle rettferdighetsidealer som tildeler seirer etter følelser.

Men aller best er det at enda flere ser at langrennssportens framtid er i fellesstart med flest mulig i løypa.