Her startet forfallet

Under EM i 1994 sjokkerte Norges Friidrettsforbund med å droppe samarbeidet med Olympiatoppen om å dyrke fram nye stjerner. Der og da startet nedturen. Mener Norges dyktigste fagfolk.

Med hodet fullt av ideer satte Olympiatoppens Rolf Sæterdal seg på flyet til Helsinki i august 1994. Der kom sjokket.

«Takk for følget» var beskjeden Sæterdal fikk med seg hjem da han møtte friidrettspresident Lars Martin Kaupang på hotellet i Helsinki. Gullene til Geir Moen, Steinar Hoen og Trine Hattestad mistet mye av glansen.

- Dette er en av de merkeligste beslutningene jeg har vært med på. Et av de få og store sjokkene jeg har fått i alle de åra jeg har drevet med idrett, sier Rolf Sæterdal til Dagbladet.

Den tidligere roeren har drevet med toppidrett i over 30 år, og anses som en av de mest handlingsdyktige lederne i norsk idrett.

Jobbet for ettervekst

- Vi startet samarbeidet i 1993. Så kom resultatene i EM. Da la de det ned. Det virket som de trodde de kunne det, men prosjektet var jo nesten ikke begynt, sier Sæterdal.

Han mener dette var en utilgivelig tabbe fra ledelsen i Norges Friidrettsforbund.

- De ville bygge ned prosjektet fra politisk hold fordi de mente å være på riktig kurs. Men det var jo ikke dette prosjektet handlet om, sier han.

Som navnet «Toppidrettsprosessen 2000» indikerer, hadde prosjektet dette som mål fram mot Sydney-OL for to år siden:

- Vi skulle jobbe for å få kompetanseflyt i systemet, og hjelpe fram understrømmen av nye utøvere for å sikre etterveksten, sier Sæterdal.

- Jeg kan godt tenke meg at det var slik de tenkte, sier Kaupang, som røper at han hadde helt andre motiver for å bruke Olympiatoppen på begynnelsen av 90-tallet. I eliteklubbene var det stor uro som følge av omprioritering av midler til toppidrettssatsing. Derfor brukte Kaupang Olympiatoppen som brubygger.

- Vi brukte Olympatoppen taktisk som et politisk virkemiddel for å skape ro i organisasjonen. Men for Olympiatoppen hadde dette samarbeidet et faglig innhold.

- Jeg reiste bort dit i god stemning. Det var en veldig glød. Jeg trodde resultatene der borte skulle bli et kjempekick for prosjektet. Så reiste jeg derfra med prosjektet nedlagt, sier Sæterdal.

- Jeg kan knapt huske Sæterdals tilstedeværelse i Helsinki, sier Kaupang.

I utakt

Bjørge Stensbøl deler Sæterdals åtte år gamle skuffelse:

- Vi ville holde i gang en prosess, men fikk ingen respons, sier han.

Fra Olympiatoppen var tanken at Sæterdal skulle ta seg av utviklingsbiten, mens Hans Trygve Kristiansen, som kom rett fra braksuksessen med Johann Olav Koss under Lillhammer-OL, skulle inn og ta over som fagkonsulent for toppidretten.

- Jeg kom inn, og satt på jubelplass på tribunen i Helsinki. Men som trener hadde jeg en dårlig følelse. Det gikk jo bra, men når jeg kikket bak resultatene, så fant jeg ikke helt kontinuiteten i det, sier Kristiansen.

Han fungerte i rollen til og med 1996, og understreker det gode samarbeidet med forbundets daværende idrettssjef Trond Pedersen.

- Jeg hadde et godt samarbeid med Trond, men det var en utfordring å få den politiske ledelsen til å gå i takt med sin egen idrett, sier han.

Innrømmer feil

Kristiansen mener at Friidrettsforbundets satsing spriket i alle retninger på den tida.

- Det var ingen lett oppgave å samle Friidretts-Norge. Alle drev med hvert sitt, og så ikke sitt snitt til å dra andre opp. Det kan ikke være overraskende at det går som det går nå, sier han.

Anne Thidemann kom inn i friidrettsstyret som visepresident på Tinget i Ålesund i 1993. Hun tok over presidentstolen på Tinget på Hamar i 1997, og gikk av på Tinget i Stjørdal i fjor. Hun har dette å si om Sæterdals kritikk:

- Prosessen med Rolf er noe av det beste vi har gjort. Men vi opplevde det ikke som om prosessen ble avsluttet. Vi videreførte arbeidet med kompetente personer i FriIdrettsforbundet, sier hun.

På et møte under NM i Kristiansand bare to år seinere ble utviklingsarbeidet evaluert på nytt. Uten at endringer ble foretatt.

- Sett i ettertid burde vi hentet inn hjelp utenfra da.

Thidemann mener likevel at man i denne perioden måtte fokusere på de beste.

- Om vi glapp på disse, hadde vi ikke hatt en sjanse.

Skjulte info

Satsingen ga tross alt 14 medaljer - den resultatmessig overlegent beste perioden siden NFIF ble stiftet i 1896. Det skal den daværende ledelsen huskes for.

- Men i ettertid kan man spørre seg om utøverne fikk for stor frihet. For meg er kompetanse som kjærlighet: Noe du får mer av om du deler med andre, sier Thidemann.

Trond Pedersen sier det rett ut:

- Noen av utøverne ønsket ikke å rapportere inn hvordan de trente. De mente at de fikk et forsprang på konkurrentene ved å hemmeligholde. På dette feltet var vi ikke gode nok. Kompetansen har i for stor grad forsvunnet ut av systemet.

Kaupang sier det slik:

- Vi klarte ikke å bygge på suksessen. Det kan vi sikkert beskyldes for.

Også Thidemann innrømmer at etterveksten ble glemt i gullrusen.

- Dette blir bare en spekulasjon, men det skjedde kanskje en lammelse i forhold til motivasjonen. Samtidig hadde vi kanskje ikke kapasitet til å ha fokus nok på å stimulere understrømmene. Vi burde klart å gjøre mer for de nestbeste. Det er jo ofte en sommerfugl ute i verden som starter en sandstorm i Sahara.

1994 EM i Helsinki

Gull: Geir Moen, 200-meter. Steinar Hoen, høyde. Trine Hattestad, spyd.

Sølv: Vebjørn Rodal, 800-meter. Geir Moen, 100-meter.

Bronse: Mette Bergmann, diskos.

4. pl.: Håkon Särnblom, høyde.

5. pl.: Hanne Haugland, høyde.

7. pl.: Jim Svenøy, 3000-meter hinder. Svein I. Valvik, diskos.

8. pl.: Atle Douglas, 800-meter.

12. pl.: Roar Hoff, kule.

13. pl.: Brynhild Synstnes, 3000-meter.

Semifinale: Kennet Kjensli, 100-meter. Monica Grefstad, 100-meter hekk. Sølvi Meinseth, 400-meter.

Totalt: 30 utøvere.

1995 VM i Göteborg

Bronse: Vebjørn Rodal, 800-meter.

4. pl.: Steinar Hoen, høyde.

6. pl.: Geir Moen, 200-meter. Hanne Haugland, høyde. Mette Bergmann, diskos.

Semifinale: Jim Svenøy, 3000-meter hinder. Atle Douglas, 800-meter.

Totalt: 20 utøvere.

1996 OL i Atlanta

Gull: Vebjørn Rodal, 800-meter.

Bronse: Trine Hattestad, spyd.

5. pl.: Steinar Hoen, høyde.

8. pl.: Jim Svenøy, 3000-meter hinder. Hanne Haugland, høyde.

9. pl.: Mette Bergmann, diskos.

Semifinale: Geir Moen, 200-meter.

Totalt: 13 utøvere.

1997 VM i Athen

Gull: Trine Hattestad, spyd. Hanne Haugland, høyde.

4. pl.: Steinar Hoen, høyde.

5. pl.: Vebjørn Rodal, 800-meter.

7. pl.: Jim Svenøy, 3000-meter hinder.

11. pl.: Trond Barthel, stav.

14. pl.: Gunhild Halle, 5000-meter.

Semifinale: Tor Øyvind Ødegård, 800-meter.

Totalt: 20 utøvere.

1998 EM i Budapest

Bronse: Jim Svenøy, 3000 m hinder.

4. pl.: Trine Hattestad, spyd.

5. pl.: Geir Moen, 200-meter.

6. pl.: Steinar Hoen, høyde.

12. pl.: Ketill Hanstveit, tresteg.

13. pl.: Hilde Hovdenak, 10000-meter.

Semifinale: Geir Moen, 100-meter.

Totalt: 19 utøvere.

1999 VM i Sevilla

Bronse: Trine Hattestad, spyd.

4. pl.: Pål Arne Fagernes, spyd.

9. pl.: Hanne Haugland, høyde.

Semifinale: John Ertzgaard, 200-meter.

Totalt: 12 utøvere.

2000 OL i Sydney

Gull: Trine Hattestad, spyd.

9. pl.: Pål Arne Fagernes, spyd. Jim Svenøy, 3000-meter hinder.

Semifinale: Vebjørn Rodal, 800-meter.

Totalt: 11 utøvere.

2001 VM i Edmonton

9. pl.: Marius Bakken, 5000-meter.

12. pl.: Einar Kristian Tveitå, diskos.

Totalt: Ni utøvere.

2002 EM i München

8. pl.: Gunhild Halle Haugen, 5000-meter og 10000-meter. Karl Johan Rasmussen, maraton.

12. pl.: Thomas Mellin Olsen, lengde.

Semifinale: John Ertzgaard, 100-meter og 200-meter. Geir Moen, 200-meter.

Totalt: 16 utøvere.

GULLRUS 1: Tirsdag 9. august 1994 hoppet Steinar Hoen 2.35, og ble Norges første mannlige europamester i friidrett siden Sverre Strandli vant sleggegullet i Brussel i 1950.
GULLRUS 2: Torsdag 11. august løp Geir Moen på 20.30, vant Norges andre EM-gull på to dager - og friidrettsrevolusjonen var et faktum. Utenfor banen tok lederne avgjørelser som har sitt å si for at den samme idretten nå er i dyp krise.
GULLRUS 3: Fredag 12. august kastet Trine Hattestad 68.00 meter, og vant Norges tredje EM-gull på fire dager. Det var like mange gull som Norge hadde vunnet på de første 15 europamesterskapene til sammen.