STÅLKONTROLL: Pappa Gjert Ingebrigtsen har ført minstegutten Jakob fram til et usedvanlig høyt juniornivå. Det er en god grunn til å se nærmere på treningsprinsippene hans. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
STÅLKONTROLL: Pappa Gjert Ingebrigtsen har ført minstegutten Jakob fram til et usedvanlig høyt juniornivå. Det er en god grunn til å se nærmere på treningsprinsippene hans. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Diamond League Bislett 2018

Her var han for mye pappa

På tide å hylle treneren Gjert Ingebrigtsen igjen. Selv om han hadde et tilbakefall på Bislett.

DET at pappa Gjert tok parti med den yngste løpergutten sin på Bislett forleden og mente at Jakob denne kvelden hadde løpt fra de eldre brødrene sine, er bare som det skal være. Men ikke at han brukte krefter på å skjelle ut de innleide harene fordi de hadde løpt fra sønnen. Da var han plutselig for mye pappa.

Det er jo det Gjert Ingebrigtsen har prøvd å fortelle oss at det er mulig å være helt siden NRK inviterte oss hjem til familien for over to år siden. Jeg må innrømme at jeg ble så skremt over kombinasjonen mellom en hinsides ambisiøs far og personlig trener, at jeg bare holdt ut denne vel realistiske serien en drøy episode. Men seertallene antyder at det var jeg som var lettskremt.

Når det gjelder 17 år gamle Jakob Ingebrigtsens sololøp på 1500 meter på Bislett, er jeg imidlertid ikke i tvil:

  • Der blandet trener Gjert sammen rollene, og var altså for mye pappa.

Om det er mulig da.

FOR rent sportslig var dette løpet der de ustyrlige harene utvilsomt hjalp Jakob nettopp ved å løpe fra ham. Det gjorde at 17-åringen måtte taue på en gjeng mye eldre og langt mer rutinerte løpere, og underveis lærte at akkurat det mestret han nesten til fulle.

Denne gangen var jo ikke poenget den seieren som glapp i innspurten fordi Jakob hadde gjort hele drajobben. Det var mye viktigere å få erfaringen ved å trekke på hakket sterkere løpere. All denne fine læringen fikk Jakob mens han samtidig presset ned den personlige rekorden sin med tre sekunder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Snakk om maks faglig utbytte av en kveld på Bislett.

OG akkurat det med fag skal vi snakke om også når det gjelder Gjert:

  • Det er rett og slett imponerende å se hva han rent sportslig har fått til med gutta sine.

Etter store doser med utskjelling, TV-drama og sirkus, gjør Gjert Ingebrigtsens velvoksne jeg det lett for omgivelsene å glemme hvor faglig sterk han har vokst seg som trener for en ungeflokk som knapt har sin make i internasjonal friidrett.

Rent sportslig kunne et slikt familiært prosjekt gått riktig ille, men mer og mer ser det ut til å gå riktig bra. En ting er EM-gullene til Henrik (27) og Filip (25) og de gjentatte sjokktidene til unge Jakob; enda mer imponerende er det jevne høye nivået hele denne løpergruppa holder.

Og det til tross for at gjengen har hatt sin del av skader og sykdom; noe som alltid utfordrer trenerens kunnskap.

NETTOPP skadeavbrekkene til Henrik og Filip gjorde at den ellers befriende ærlige NRK-kommentatoren Vebjørn Rodal traff feil i vinklingen fra Drømmemila på Bislett. Der vektla han de to brødrenes manglende spurtstyrke, men det interessant er vel egentlig at de begge holder et høyt internasjonalt tempo også etter skadetrøbbel.

Det er disse gjentatte prestasjonene som gjør at pappa Gjert blir møtt av stadig mer faglig respekt. Nå brukes han også utenfor friidretten. Denne vinteren ble han for eksempel hentet inn av Viking-trener Bjarne Berntsen for å bidra til den tradisjonssterke Stavanger-klubbens retur til Eliteserien.

Dette er altså blitt mer enn en familiegreie. Gjert kommer med gode treningsprinsipper. Gutta hans er åpenbart født med naturlige egenskaper som gir fordel i kondisjonsidrett, men det medfødte talentet er også rent sportslig blitt forvaltet på et svært fornuftig vis.

DET å trene fram tre sønner til så sterke tider og mesterskapsprestasjoner på den utfordrende 1 500 meteren, er i seg selv en bragd for den som har det faglige ansvaret. Likevel er trenerens egen utvikling kanskje den største bragden.

For Gjert er selvlært. Han kommer ikke fra noen idrettsskole eller egen karriere. Det han har formidlet til guttene sine, har han følt, lett seg fram til eller erfart.

Muligens i akkurat den rekkefølgen. Og så er han i akkurat den sammenhengen opptatt av å være mer trener enn pappa:

Foreldrene er den største trusselen mot barns utvikling. Jeg mener helt klart at foreldre ikke bør være trenere for egne barn. Spesielt ikke innenfor kollektiv idrett. For det er fryktelig vanskelig å gjøre de riktige valgene, å være objektiv, sa han til Aftenposten forleden.

Sånn snakker en stadig mer rutinert og forstandig trener.

FOR over tid har suksessen gitt ham mer trygghet. Nå smitter denne tryggheten også utenfor familiekretsen. Landslagsledelsen gleder seg over at Gjert forlengst er blitt grei å samarbeide med. Det gjør at resten av familien lettere bidrar til fellesskapet.

Da storebror Henrik i fjor gikk rundt rastløs og skadet, hentet sportssjef Tjørom ham inn til VM som medhjelper. Det var et godt trekk. Plutselig var ikke Henrik bare Ingebrigtsen-familiens vel ivrige nest høyeste beskytter. Han fikk også bety noe for resten av laget, og løftet fram et tettere norsk landslagsmiljø.

Da begynner denne ekstreme familiesatsingen til Gjert, nesten å få like stor mening som det å være passe mye pappa.

.