NEDERLAG:  Per-Mathias Høgmo og det norske fotballandslaget var sjanseløse mot Tyskland på Ullevaal stadion i går kveld. Foto Hans Arne Vedlog  /  Dagbladet
NEDERLAG:  Per-Mathias Høgmo og det norske fotballandslaget var sjanseløse mot Tyskland på Ullevaal stadion i går kveld. Foto Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Herfra og ut er det ingen nåde

Vi skal ikke felle en eneste mann etter Tysklands maktdemonstrasjon mot Norge. Men bare så det er helt klart, det kan ikke fortsette sånn.

ULLEVAAL (Dagbladet): Etter 86 minutter klarte Alexander Sørloth å kjempe fram en norsk corner til voldsom applaus fra over 26000 tilskuere på Ullevaal stadion. Det er også en måte å takke et fotballag på. For det var ikke innsatsen det var noe i veien med da Tyskland ga Norge en sjelden leksjon i det vakre spillet.

Det var evnene.

DET FØRSTE KVARTERET var meningsløst svakt og fortalte alt om forskjellen på gode og dårlige fotballag. Et sted midtveis i første omgang fikk vi et lite håp for det som skal skje i alle andre kamper bortsett fra returkampen i Tyskland. Men de få ålreite periodene til et norsk lag som mest av alt ble spilt trill rundt i en slags 6-3-1 formasjon er likevel ikke nok til tro på det uttalte målet – play off.

Hadde det ikke vært for Rune Almenning Jarstein, kunne dette fort blitt Per-Mathias Høgmos verste tap (0–4 Frankrike) som Norges trener.

DU VET DET er et bra fotballag på besøk når du plutselig ser VM-trofeet nede på sidelinja et par timer før avspark. Og jeg fleiper ikke, det sto der i all sin prakt for tomme tribuner, midt på bordet i et tysk TV-studio før det ble pakket ned i en koffert og båret ut igjen. Og det er ikke hvem som helst som kan reise med den typen håndbagasje og fortelle alle som ser på hva de neste 22 månedene med landslagsfotball handler om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare regjerende verdensmestere kan unne seg det.

Og Tyskland gjorde det for å markere starten på lagets forsvar av VM-tittelen.

UTGANGSPUNKTET VAR EGENTLIG like greit som det var vanskelig før denne kampen. Vi måtte overgå oss selv for å lykkes mot verdens beste fotballag. Vi måtte i løpet av Per-Mathias Høgmos 32. kamp som trener – i fortsettelsen av rekka 9-7-15 (seirer, uavgjort, tap) – der målforskjellen 28–42 gjorde troen på et mirakuløst poengtyveri ekstra vanskelig – lykkes med det laget har prøvd å utvikle, men som av mange forskjellige og sammensatte årsaker ikke har gitt et konkurransedyktig sluttprodukt. Og den utfordringen er ikke liten når laget på den andre siden heter Tyskland.

Den er helt enorm.

OG UOVERKOMMELIG? JA, selvfølgelig! Først og fremst fordi det ble for mange deler av spillet som måtte forbedres samtidig. Dernest fordi Tyskland ikke bare er verdens beste fotballag når lagets høyeste nivå utbroderes gjennom stort balltempo og mange samtidige bevegelser. De er også så profesjonelle at de ikke tar lett på en kveld som ikke pirrer like mye som de store mesterskapsutfordringene. Og derfor klarte ikke Norge å tette de rommene vi var nødt til å tette for å lykkes, derfor vant vi ikke nok dueller, derfor fikk vi ikke de dødballene underlegne lag alltid streber etter mot overmakta, og derfor fikk vi bare en gang eller to startet de kontringene som skulle få tyskerne til å passe seg og være på vakt for en norsk overraskelse. Og summen av det ble at vi altfor sjelden fikk etablert noe som helst da det vi trengte som mest var noen pasninger mellom egne spillere for å roe det det.

Så enormt mye bedre var Tyskland.

Når de bestemte seg for å gjøre som de ville, så gjorde de akkurat det.

HVA DET SIER om Per-Mathias Høgmos evne til å samle en gruppe under negativ beleiring er vanskelig å si her og nå. Vi var jo i utgangspunktet sjanseløse selv om bisetninger som fotballens uransakelig veier ble spedd inn i miksen, og én pluss én er lik tre var regnestykket som bekreftet det. Å tro på poeng var nemlig ikke realistisk i det hele tatt. Og selv om jeg ikke vet hva som ble sagt bak lukkede dører i oppkjøringen til denne kampen, og selv om jeg ikke vet hvordan det var i garderoben før avspark, så er det ikke denne rundjulinga av en fotballkamp som feller en trener hvis statistikk er så svak at vi må tilbake til slutten av 80-tallet.

Men herfra og til play off i november 2017 er det ingen nåde.

PER-MATHIAS HØGMO gjør selvfølgelig sitt beste og jobber skjorta av seg for å lykkes. Likevel fortsetter laget hans å tape. Likevel blir en dårlig statistikk – som faktisk ikke bryr seg om at det var Tyskland som var motstander i kamp 32 og at Høgmo på veien har valgt sparringpartnere som Frankrike, England, Portugal og Belgia på bortebane – enda dårligere. Og hva gjør han med det, hva kan en utskjelt landslagstrener gjøre for å stilne den stadig tiltakende stormen.

Han har bare et alternativ.

Og det er å fortsette å gjøre sitt beste.

DERFOR ER DET ikke Norge-Tyskland 4. september 2016 som vil være lavpunktet i Høgmos tid som norsk landslagstrener. Dette tapet er han unnskyldt alle dager. Men blir det ikke poeng i Aserbajdsjan som sleit seg til 1–0 over San Marino borte vil selv de som klappet for Norges corner i det 86. minuttet miste det som er igjen av goodwill.

Nei, vi trengte ikke poeng mot Tyskland, bare et realt forsøk.

Og det fikk vi selv om det var sjanseløst.

Men nå vil vi ha seirer og poeng.

Eller ny landslagstrener.