Hissig fotballdebatt

Er det mulig å ha en konstruktiv debatt om fotball?Leserkommentar.

Etter diverse innspill i aviser og debatter på TV den senere tid, er jeg i sterk tvil om det er mulig å få til en konstruktiv og interessant fotballdebatt – og helst en fotballfaglig debatt – i media.

Å sette sammen personer med svært forskjellig bakgrunn for å diskutere om fotballen er bedre eller dårligere enn før blir mer irriterende enn interessant.

Det blir også ganske forvirrende og springende når de fleste bruker begrepet ”spillestil”, men svært få forklarer hva de legger i det.

Men Egil Olsen er klar på det. Det han er aller mest opptatt av å fokusere på i begrepet er favorittbegrepet ”gjennombruddshissighet” – om kontringen utnyttes og om det settes nok fart på. Greit nok, men det blir jo et nokså snevert fokus i et så mangfoldig spill som fotball.

Men han er også opptatt av ”organisering” (spesielt forsvarsmessig) som et sentralt element i et lags slagkraft. Hans uttalelse i VG 24.08.07 etter Argentina-kampen summerer i korthet opp hans hovedsyn: ”Jeg koste meg. Det var et gjennombruddshissig, godt organisert, norsk lag. For n`te gang viste det seg at det ikke bare er individuelle ferdigheter som betyr noe i fotball.”

Ingen mener vel det bare er individuell ferdighet som betyr noe, men de fleste vil vel mene at Carews fotballferdighet var svært så avgjørende i denne kampen!

Men nok om Egil Olsen syn. Det kjenner vel alle. Det kunne derfor være interessant å få andre fagfolk på banen i en debatt, men da må vi nok etablere en helhetlig struktur og en ramme for diskusjonen – på samme måten som vi må ha det for laget på banen.

I det følgende derfor noen sentrale elementer i en slik sammenheng.

NORGE-ARGENTINA 2-0:- Ingen mener vel det bare er individuell ferdighet som betyr noe, men de fleste vil vel mene at Carews fotballferdighet var svært så avgjørende i denne kampen, skriver Andreas Morisbak, seniorrådgiver spiller- og trenerutvikling i Norges Fotballforbund. Foto: Scanpix
NORGE-ARGENTINA 2-0:- Ingen mener vel det bare er individuell ferdighet som betyr noe, men de fleste vil vel mene at Carews fotballferdighet var svært så avgjørende i denne kampen, skriver Andreas Morisbak, seniorrådgiver spiller- og trenerutvikling i Norges Fotballforbund. Foto: Scanpix Vis mer

Fotballferdigheten.

Et godt fotballag har enkeltspillere med en god og variert fotballferdighet i betydningen ”utøve hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag”. Eller for å si det på en annen måte: velge (taktisk) og utføre (teknisk) om og om igjen etter som situasjonene skifter flere hundre ganger i løpet av en kamp.

I trenerutdanningen utdyper vi videre at fotballferdigheten har fire dimensjoner:

- Den individuelle, som vesentlig kan sies å omfatte spillerens tekniske repertoar, hva han kan gjøre kontrollert med ballen.

- Den relasjonelle dimensjonen, der forståelsen og samhandlingen mellom spillerne i situasjonene er avgjørende. Den kan utvikles gjennom bevisst terping etter bestemte retningslinjer, men også mer intuitivt mellom spillere som spiller sammen over lengre tid.

- Den strukturelle dimensjonen innebærer organisering av laget og retningslinjer for spillet for hele laget og deler av det.

- Kampdimensjonen uttrykker at motstanderen selvfølgelig betyr en hel del for hva eget lag kan få til. En motstander er svært bestemmende for hva eget lag og enkeltspillere kan tillate seg.

Disse dimensjonene virker sammen i en slags syntese og har en innbyrdes avhengighet til hverandre. Et gunstig samvirke mellom dem utgjør det helhetlige suksesskriteriet i fotball.

De to første dimensjonene, den individuelle og relasjonelle, er de to absolutt viktigste for å bli en god fotballspiller. Det er disse som er øvd opp i daglig fotballaktivitet og smålagsspill fra tidlig alder over mange år. Ikke bare teknikk, altså, men ferdighet (engelsk "skill") – velge ut fra signaler fra med og motspillere rundt en – og utføre med kontroll og presisjon under tidsnød.

Derfor er vi så opptatt av at vi må legge til rette for at en stor mengde spesifikk fotballaktivitet over tid i norsk fotballopplæring.

Dette har vært et viktig fokus i mange år i NFF`s spillerutviklingsarbeid – og nå begynner det å vise resultater og klubbene blir mer og mer opptatt av det.

Våre aldersbestemte landslagstrenere kan bekrefte at vi har kommet et godt stykke på vei her. Ingen er uenige i at jo bedre fotballferdighet du har jo høyere nivå kan du nå.

Rolleferdighet

Dette begrepet hører også med i helhetssammenhengen. En hver spiller på et høyt nivå bør beherske delferdighetene pasning, mottak/medtak, føring samt gjerne skudd, heading og 1. forsvarerferdighet.

Utover dette er det viktig for et lag at enkeltspillere er spesielt gode i enkelte delferdigheter – for derved å kunne bekle en spesiell rolle fordelaktig i laget.

For eksempel en spesielt god ballvinner, eller en spillefordeler med hovmesterblikk og presisjon, en driblefant som kan passere en, to og kanskje flere motspillere, eller en avslutter med rett timing i bevegelsene og kald beregning i avslutningen.

I de fleste gode fotballnasjoner er denne rolletenkningen mer fokusert enn i Norge, men Stabæk er et godt eksempel på en god rollesammensetting i årets Tippeliga.

Lagene settes sammen og organiseres i stor grad ut fra ulike rolleferdigheter.

Organisering og retningslinjer. (Den strukturelle dimensjonen)

Å organisere et lag og gi spillerne en ramme for samhandlingen er sentralt fordi det vil hjelpe enkeltspillere i å ta riktigere og tryggere valg i situasjonene. Det er nok i denne sammenhengen spillestilbegrepet oftest kommer inn som et begrep for å forklare måten et lag spiller på.

Fordi spillestildebatt for ofte blir til en for snever ”hissighets-skala-debatt”, kunne jeg tenke meg å få avviklet spillestilbegrepet og heller bruke det mer konkrete og forståelige retningslinjer – og gjerne knytte diskusjonen til retningslinjer for lagsamhandlingen i hele eller deler av laget.

Det vil igjen si hvilke retningslinjer gjelder for et lag i ulike faser av spillet.

Organiseringen av et lag i utgangsposisjoner betegnet i system- og formasjonsbetegnelser som 4-4-2, 4-5-1 og andre, og noen ganger med flere siffer – 4-1-3-2 og lignende, sier lite om måten laget spiller på. Derfor må vi inn på ulike hovedfaser i spillet for å få konkretisert retningslinjene:

Forsvarsspillet:

Hvilke retningslinjer gjelder for lagets forsvarsarbeid?

Noen av utfordringene her:

- Hvor høyt opp på banen skal en sette inn presset?

- Skal det spilles rent soneforsvar med press, sikring og sideforskyvning eller en blandingstype som kan betegnes som sonemarkering (slik det gjøres i de fleste land)?

- Hvor og hvordan holdes laget kompakt for å hindre gjennombrudd?

- I hvilken grad tør en å slippe spillere fram i angrepsoppbyggingen med tanke på forsvarsrisikoen?

Fordi forsvarsspillet er så mye enklere enn det å angripe, har de fleste lagene relativt få, enkle og nokså like retningslinjer for forsvarsspill.

Angrepsspillet:

Angrepsspillet kan vi grovt sett dele i to hovedfaser:

1. Det hurtige angrepet – kontringen.

En viktig og hurtig vurdering når en vinner ballen, og hvor en vinner den på banen, bør alltid gjøres i forhold til kontringsmuligheten. Fordi motstanderen da ofte er i ubalanse.

Velges kontringsmuligheten, vil stor grad av gjennombruddshissighet være en nøkkelfaktor, med stor fart fra de gunstige posisjonene – men også med kontroll i føringen og presisjon i pasningen.

2. Angrep mot etablert forsvar.

I store deler av kampen er motstanderen på plass bak ballen og kan forsvare med mange spillere. I enkelte kamper kan det ene laget rent taktisk ligge bak på banen i lange perioder eller de blir presset til å gjøre det. Hvilke retningslinjer gjelder da for å komme til avslutningsmuligheter? Skal en da være gjennombruddshissig? Og i tilfelle hvordan?

Er retningslinjen å pøse på med lange baller i håp om å vinne duellen eller annenballen?

Eller er det viktig med en viss tålmodighet? Holde ballen i laget, mens en venter på gunstige bevegelsesinitiativ og temposkifte for gjennombrudd?

Noen utfordringer her:

- Retningslinjer for å vri spillet fort fra en side til den andre.

- Retningslinjer for initiativ og bevegelse foran ballfører for å skape muligheter for veggspill, opp-tilbake-vri- og opp-tilbake-gjennom- kombinasjoner

- Retningslinjer for bevegelse av spillere bak ballfører, f. eks dobling på kant

- Retningslinjer for variasjon mellom korte og lengre oppspill, å spille på fot og i rom.

Kampdimensjonen:

Hvem en spiller mot i forhold til eget lags nivå, vil selvfølgelig også innvirke på de retningslinjene det er smart å følge for å oppnå et best mulig resultat.

Når en spiller mot et lag der spillerne jevnt over har et høyere ferdighetsnivå enn eget lag, kan det være lurt å komprimere laget bakover defensivt, lage avstandene mellom spillere og lagdeler små – og satse på kontringer. I motsatt fall blir det ofte et helt annet spill.

Et lag har derfor ikke en entydig måte å spille på. Det kan faktisk variere nokså mye fra kamp til kamp, avhengig av både motstanderens nivå og forløpet i en kamp.

Dødballsituasjoner:

Dødballsituasjoner knyttet spesielt til frispark, straffespark og hjørnespark er også sentrale faser i en kamp – og en god del mål kommer som en følge av slike situasjoner.

Der vil ferdigheten konkretisert til serven, skuddet samt innstuderte retningslinjer for bevegelse og timing være avgjørende.

Når NFF-observatører er til stede på EM- og VM-sluttspill og vurderer de forskjellige lagene, og det har vi gjort alle gangene siden VM i Argentina i 1978, har vi vært opptatt av å kartlegge retningslinjene det enkelte lag spiller etter ut fra en beskrivelse i tråd med ovennevnte fremstilling.

Analyseskjemaet har noen stikkord for karakteristiske retningslinjer innenfor overskriftene system/formasjon, forsvarsspill, angrepsspill, dødball og spillerpersoligheter/spesielle ferdigheter.

Det er stort sett det fotball dreier seg om – og da kan vi vel diskutere ut fra det - uten å sette en eller annen stilbetegnelse på hvert eneste lag!