Hjelp til selvhjelp

Kjetil Aamodt slått med rundt fire sekunder i super-G. To dager på rad. Det høres ut som «X-files», men er det ikke. Kollapsen i fartsdisiplinene har imidlertid ingen lettvinte løsninger.

Hva er det som har skjedd?

Først og fremst at Atle Skårdal er borte. På et allerede lite fartslag rammet det hardt. Nå er det så få løpere tilbake, at de har mistet det interne konkurransemomentet som var med på å holde et konstant høyt nivå.

Det kan de ikke rette opp over natta.

Rett og slett fordi Norges nest beste kjørere i fartsgrenene ikke er gode nok. I en idrett som krever et så omfattende støtteapparat som denne, kan det da være bruk for å se etter kreative løsninger.

Som for eksempel et nordisk samarbeid.

1- 2- 3- 4

En snau måned før OL ser det ut som østerrikerne bedriver en helt annen idrett.

  • I går var de 1, 2, 3 og 4 i Schladming, og etter 18 renn i verdenscupen leder de tredobbelt med til sammen seks mann blant 10 beste.

Bredden i det østerrikske laget er med på å sikre kvaliteten, når de ordinære verdenscuprennene blir tøffere enn OL - der hver nasjon maksimalt kan ha fire løpere i hver disiplin.

En slik kamp om plassene hever nivået, selv om det rett nok finnes eksempler på at utøvere har prestert dårlig i den store konkurransen fordi de har brent alt krutt i jakten på å kvalifisere seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men du behøver ikke å gå lenger enn til det norske slalåmlaget, for å se at de løfter hverandre til bedre plasseringer.

Velger fjøl

I øyeblikket kjemper seks mann om fire OL-plasser, og en så god alpinist som Tom Stiansen er ikke favoritt til å kapre en av dem.

Hvorfor kommer deres topplasseringer som erter av en sekk?

Svaret ligger delvis i den knallharde knivingen de har både på trening og i konkurranse.

Relativt enkle grep kan skape et tilsvarende miljø i fartsgrenene.

Norge har ikke veldig mange alpintalenter, og er på vikende front i kampene om rekruttene - der ungdommen foretrekker å kjøre på fjøl. Det samme skjer i Sverige.

Da kan de slå pjaltene sammen, åpne det norske miljøet for svenske fartsløpere som Patrik Järbyn og Fredrik Nyberg, og hente inn det finske enmannslaget Janne Leskinen i samme slengen.

Feigt

Faren for å avsløre «forretningshemmeligheter» kan knapt veie tyngre enn fordelene.

Utfor og super-G-trening er voldsomt ressurskrevende med behov for topp preparerte løyper og optimal sikkerhet. Og de nordiske fartskjørerne holder et såpass jevnt nivå at samarbeid vil kunne utvikle dem alle.

Den norske alpinledelsen mener fartsgutta kjører for feigt, og landslagssjef Jan Ove Nystuen ser at Norge er frakjørt i storslalåm også.

Det beste han kan gjøre for dem, er å etablere et miljø der hverdagene krever at de skjerper seg litt ekstra.