1-0: Her får du høydepunktene. Se alle høydepunktene fra Aserbajdsjan - Norge og resten av kveldens kamper i VM-kveld på MAX klokka 22.45. Video: Max Vis mer

Tapet norsk fotball ikke kan leve med

Høgmo er dead man walking - nå handler alt om hvem som blir Norges neste landslagstrener

Det er ikke lenger mulig å forsvare Prosjekt Høgmo, det er knapt mulig å forklare det. Det betyr at NFF må starte jakten på Norges neste landslagstrener ved arbeidstidens begynnelse mandag morgen.

Aserbajdsjan-Norge 1-0 (1-0)

BAKU (Dagbladet): Det hjelper ikke at han tar det på hakespissen, innrømmer elendigheten og (endelig) sier det er for dårlig. Drømmen om VM 2018 er knust etter bare to kamper. Hvilket betyr at Prosjekt Høgmo, der spillerne også må ta sin del av ansvaret, nå er en offisiell fiasko.

Etter tre år og to uker som norsk landslagssjef er resultatet av alt Per-Mathias Høgmo ba om å bli målt på ved ansettelsen, i beste fall lik null.

RESULTATET AV RESULTATET mot Arsejbajdsjan kan ikke bli annet enn at dressene på Ullevaal Stadion så fort som mulig begynner jakten på Høgmos etterfølger. Det er ikke lenger liv laga for et prosjekt folket ga opp for snart et år siden og som også spillerne, i hvert fall etter innsatsen i Baku å dømme, også har mistet troen på. Og det er lett å forstå dem, selv om jeg ikke på noen måte unnskylder spillerne, etter enda en miserabel forestilling - denne gangen mot et lag som lå 63 plasser bak det norske lavmålet som ved avspark var 70 på FIFA-rankingen.

Et lag vi aldri har tapt for.Ss

Et lag som fram til denne lørdagskvelden i Baku aldri hadde scoret mål på Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SVENNEPRØVEN MOT UNGARN for snart elleve måneder siden endte med stryk for Per-Mathias Høgmo. I kveld dumpet han igjen, et helt år før han egentlig skulle stå til ny eksamen. Og i tillegg gjør ikke en katalog av akademisk tåkeprat, i overkant vennlige spillervurderinger og kampanalyser uten rot i virkeligheten Norges landslagstrener noen tjenester.

Når du ikke vinner avgjørende fotballkamper, og i tillegg har hatt en tendens til å selge inn dårlig som godt, vil du alltid være i trøbbel.

LÆRTE VI NOE av Dante og hans gudommelige komedie skrevet for 700 år siden så var det at veien til paradis går rett gjennom helvete. Overført til fotball var det der Per-Mathias Høgmo befant seg etter nedturen i Budapest i fjor høst. Den gangen valgte Norges Fotballforbund å holde fast ved at Høgmos inferno likevel var veien til frelse for norsk fotball.

Holder de fortsatt fast ved det er jeg redd folket vil kreve et nytt fotballstyre også.

MÅLTØRKE, MANGLENDE GJENNOMBRUDDSKRAFT og av mange naturlige årsaker fraværende samhandling - det siste ikke minst på grunn av forfall og mangel på nødvendig kontinuitet – er ikke det som først og fremst feiler Norge. De nevnte faktorer er først og fremst symptomer på det som dreper lagets konkurranseevne. Mens diagnosen, en observasjon gjort 30 minutter inn i Aserbajdsjan-Norge, og som jeg forbeholder meg retten til å stille etter å ha sett tilstanden forverre seg det siste året, er følgende:

Kollektiv hjelpeløshet grunnet mangel på en ferdighetstilpasset plan.

Vi har rett og slett ikke gode nok spillere til å prøve å spille som de gode.

DET ER DERFOR symptomene plager oss i overkant mye. Det er fordi ambisjonen er langt mer hårete enn de fleste spillernes kapasitet og ferdigheter vi sliter mer enn godt er. Det er fordi for mange av de landslagsuttatte egentlig ikke er gode nok på dette nivået at laget sliter som det gjør. Og her jeg sitter nå etter enda et tap med skjebnesvangre konsekvenser – for det er vel egentlig bare julenissen som kan hjelpe Høgmo nå, og han finnes jo ikke – er det som om det norske landslaget lider av en langt framskreden koldbrann.

Alle som har sett Ni Liv, Arne Skouens Oscarnominerte film om Jan Baalsruds flukt fra tyskerne i 1943, vet hvordan man kurerer det.

NORGES FOTBALLFORBUND HAR mange interesser å ta hensyn til i denne saken. Ikke minst Per-Mathias Høgmos. Det er ikke bare hans skyld at det har gått som det har gått. Det er like mye omstendighetene. Men ingen må ta feil av at resultatene er Høgmos ansvar.

Det var det han sa ja til da han overtok etter Drillo.

Og det er det han er betalt for.

VIKTIGERE ENN ENKELTPERSONERS følelser og fotballedernes iboende aversjoner mot varme poteter er Norges Fotballforbunds kommersielle og økonomiske ansvar. Det er ikke kaffe og vafler som driver milliardbutikken på Ullevaal Stadion. Det er business. Og for å unngå å begå forretningsmessig selvmord, og da tenker jeg mest på bunnlinja de neste årene, er det derfor avgjørende at fotballstyret setter seg ned og tenker ut over den ett hundre prosent tillitten Per-Mathias Høgmo hadde før dette tapet.

For hvis lederne ikke tar problemene inn over seg, hvem skal gjøre det da?

Og hvis de ikke gjør det nå, når vil de gjøre det?

Når koldbrannen tar begge beina?

PER-MATHIAS HØGMO, selv om han var tydelig nok i kveld, har alt for ofte snakket seg bort etter dårlige kamper. Menneskets sinn har en ego-orientert forsvarsmekanisme som distanserer seg fra realiteter som skaper stress fornuften ikke evner å forholde seg til. Det kalles fornektelse. Og det er i denne fornektelsen jeg føler både han og Norge har kjørt fast, verken treneren eller spillerne evner å se faktum, langt mindre forholde seg til det.

Derfor trenger fotballaget Norge en mann som kan vekke dem.

JEG HAR LEST at seksti prosent av USAs helseutgifter går med til å holde pasienter i live de seks siste månedene av deres liv. Det er sjokkerende mye. Men mens hjernen sier det er galskap sier hjertet at vi selvfølgelig må holde liv i bestemor og bestefar. Eller for å si det på en annen måte – det er det klassiske dilemmaet mellom fornuft og følelser.

PROSJEKT HØGMO KOSTER også penger. Mye penger. Og NFF får ikke noe igjen. Svake resultater minsker inntektene. Bestemor og bestefar dør uansett hva landslagstreneren prøver på. Selv det lille håpet om andreplass og play off er ute nå. Mens vi raser på FIFA-rankingen. Og da nærmer vi oss plutselig nasjoner som Liechtenstein, Andorra, Armenia, Moldova og Færøyene.

Hvis ikke det er døden for norsk landslagsfotball vet ikke jeg.

DERFOR MÅ NFF legge følelsene til side, bruke fornuften og sale opp en ny hest. Den Høgmo rir brakk det siste beinet i Baku og må avlives så fort som mulig. Og det er ikke personlig – det er bare god business.

Sånn må det faktisk være.