DETTE ER OGSÅ MARTIN ØDEGAARD: Liver smiler ikke alltid selv til en av verdens mest ettertraktede ungdommer. Sev om Marin Ødegaard er en meget god fotballspiller og hele nasjonens yndling, må Per-Mathias Høgmo vurdere bruken av gutten meget nøye inn mot landskampene mot Bulgaria og Kroatia i september. Foto: Bjørn Langsem
DETTE ER OGSÅ MARTIN ØDEGAARD: Liver smiler ikke alltid selv til en av verdens mest ettertraktede ungdommer. Sev om Marin Ødegaard er en meget god fotballspiller og hele nasjonens yndling, må Per-Mathias Høgmo vurdere bruken av gutten meget nøye inn mot landskampene mot Bulgaria og Kroatia i september. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Høgmo må vurdere å benke Martin Ødegaard - vi andre må ta debatten uten å bli idiotforklart

En katalog av mangler er Per-Mathias Høgmos største problem. Bruken av Martin Ødegaard (16) er ett til.

NORGE SKAPTE ET sted mellom seks og åtte målsjanser av ymse kaliber og kvalitet mot Aserbajdsjan, alt ettersom hvordan du teller og definerer en målsjanse, eller finner trøst uten å se bak resultatet. Og ja, hadde vi scoret på en av dem hadde vi vunnet og hatt like mange poeng som Italia (12). Men hadde Høgmos utfordringer og spillemessige problemer vært mindre av den grunn?

Svaret er dessverre et rungende nei.

JEG VET AT hensikten alt for ofte helliger middelet og at en sen seier mot Aserbajdsjan ville hjulpet på humøret. Det er selvfølgelig synd at det ikke er sånn. Det som er veldig dårlig én kveld blir jo fort veldig mye bedre den neste. Det er fotballspillets natur det. Selv verdens beste opplever det. Og derfor er det litt trøst i hukommelsen som sier at det ikke mer enn et snaut år siden jeg satt ringside i brasilianske Belo Horizonte og opplevde hvordan Argentina som lag ikke evnet å bryte ned Iran før Lionel Messi selvfølgelig gorde det til slutt (90+2).

Men ikke veldig mye.

Fordi det vil være å gjøre Argentina grov urett å sammenlikne laget med vårt eget.

FOR NORGE KAN knapt sammenliknes med noen fotballnasjon med samme ambisjonsnivå internasjonalt. Vi er de vi er, fortsatt ikke i stand til å bryte ned en motstander vi skal slå på hjemmebane, og vi synes ikke å ha noen umiddelbar løsning på problemet. Og bare så det er helt klinkende klart om du lar deg lede ut i et "selvfølgelig skal vi vinne når det er 6-0, 7-0 eller 8-0 i kvalifiserte målsjanser":

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norges elendighet skyldes ikke først og fremst at Pål Andre Helland eller Even Hovland ikke scoret påde to virkelig store mulighetene vi fikk denne fredagskvelden mot Aserbajdsjan.

Det skyldes at vi ikke har nok gode spillere som gjennom 90 minutter kan mørne, bryte ned og skape spill og sjanser som vil gjøre en balltrillende fotballmygg sjanseløs ni og en halv av ti ganger.

VI DISKUTERER OM 4-4-2 med såkalte innoverkanter er den riktige formasjonen og veien fram for Norge. Eller om 4-2-3-1 eller 4-3-3 passer det tilgjengelige mannskapet bedre. Vi har prøvd alt - mot Aserbajdsjan både den første og siste formasjonen - uen å bli nevneverdig bedre eller klokere. Og det skyldes ikke at noen er mer opptatt av mora mens andre foretrekker å løpe i skjørtene på dattera.

Problemet er at vi ikke har draget.

Vi er ikke gode nok.

PÅ BAKGRNN AV det, at han føler han ikke har en stallbredde som er god nok, velger Per-Mathias Høgmo kortsiktige løsninger. A) Fordi han selvfølgelig tror på det, B) fordi han håper å lykkes, og C) fordi han føler han ikke har bedre alternativer. Og jeg tror det er det siste alternativet som har ført til at Martin Ødegaard, som knapt har spilt konkurranedyktig fotball det siste halvåret, nå synes fast i det norske laget.

Så med fare for å erte på meg en av helt naturlige årsaker Ødegaard-elskende nasjon - hvorfor det?

ER MARTIN ØDEGAARD selvskreven og god nok til å være fast i den norske startoppstillingen? Både ja og nei. Før pause mot Sverige? Nei. I andre omgang? Ja, bevares. Før pause mot Aserbajdsjan? Ikke i det hele tatt? Etter pause - fordi han kan sette opp kamerater slik han satt opp Pål Andre Helland til den føste av Norges to virkelige store målsjanser - selvfølgelig. Og denne lille oppsummeringen av for og imot leder til en konklusjon som går på at det inntil videre, og spesielt når vi får Mats Møller Dæhli tilbake etter sommeren, kan være lurt å ta det nasjonale forventningspresset av 16-åringens skuldre og heller bruke han som en joker.

Slik at Martin Ødegaard kan gjøre det han kan best.

Plage trøtte motstanderhoder og bein med noe av det mest lettbeinte og kreative i bransjen.