ALLTID VED GODT MOT: Per-Mathias Høgmo er stort sett alltid smilende og velmenende. Men sitausjonen hans som norsk landslagssjef er ingenting å le av. Og det gjør han heller ikke. Han jobber knallhardt for å bringe Norge videre.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
ALLTID VED GODT MOT: Per-Mathias Høgmo er stort sett alltid smilende og velmenende. Men sitausjonen hans som norsk landslagssjef er ingenting å le av. Og det gjør han heller ikke. Han jobber knallhardt for å bringe Norge videre. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Høgmo trenger mer enn billige seirer for å overleve i jobben som Norges trener

Per-Mathias Høgmo tåler mye og tok Finland kampen på den eneste riktige måten, den selvkritiske. Men det er ikke ærlighet som redder jobben hans, bare resultater.

NORGE HAR BARE vunnet åtte av 27 kamper under Per-Mathias Høgmo, scoret 23 mål og misset EM-sluttspillet i Frankrike etter to begredelige tap for Ungarn. Da snur du ikke stemningen med 0-0 i Tallinn og 2-0 over Finland etter en tilnærmet hjelpeløs forestilling. Og derfor er det ikke til å undres på at folket er forbanna og tar det ut på treneren, laget og fotballforbundet.

Det er folkets rett å gjøre det.

Raseri og skuffelse er en del av fotballens natur.

VI KAN SELVFØLGELIG diskutere innholdet, presisjonen og dannelsen i alle mishagsytringene som postes her og der, men det er egentlig ikke poenget. Ikke nå. Det er mengden negativitet, et slags kollektivt nasjonalt fotballraseri, som setter Per-Mathias Høgmo i klemma. For etter 30 måneder - der mange mener vi har gått fra Drillo-vondt til Høgmo-verre - er det bare de færreste som gidder å høre på den ferdighetsbaserte utviklingsteorien om ett skritt fram og to tilbake.

Etter EM-skuffelsen er framgang blitt et minimumskrav.

Og har du ikke det mot Estland og Finland, når skal du få det da?

SÅ ENKELT ER det. Og så brutalt. At vi for bare et halvt år siden var euforiske etter 1-0 over Bulgaria, 2-0 over Koatia og 2-0 over Malta spiller ingen rolle nå. Ei heller at vi ledet 1-0 over Italia i Roma og de facto, selv om vi ble rundspilt, bare var 17 minutter unna direkte EM-plass. For fotball er ferskvare og bare Drillo overlever på gamle meritter.

Det har også folket bestemt.  

LÆRTE VI NOE av Dante og hans gudommelige komedie skrevet for 700 år siden så var det at veien til paradis går rett gjennom helvete. Overført til underholdnings- landssjåvinisme-industrien fotball er det der Per-Mathias Høgmo befinner seg nå, på vei mot malstrømmen. Og så er det opp til resultatene og NFF å bestemme om Høgmos inferno er veien til frelse for norsk fotball.

Etter førsteomgangen mot Finland stilte jeg meg tvilende.

Etter seieren, som Høgmo helt korrekt tok på den særs kritiske måten, er jeg villig til å gi det året ut. 

MANGLENDE EFFEKTIVITET SELV om 2-0 på én målsjanse mot Finland plager faktum, manglende gjennombruddskraft og av mange naturlige årsaker, fraværende samhandling - det siste på grunn av mange forfall, prøving og mye feiling, en metode som igjen gir mangel på kontinuitet — er ikke det som først og fremst feiler Norge. De nevnte faktorer er bare symptomer på det som dreper lagets konkurranseevne. Mens den faktiske diagnosen, stilt i en slags er-det-mulig-tilstand etter 45 minutter mellom Norge og Finland, kan sammenfattes i fem ord:

For få virkelig gode spillere.

DIAGNOSEN ER ET et standpunkt jeg forbeholder meg retten til å føre til torgs etter å ha sett Norge gå i oppløsning etter de tre gode kampene i fjor høst. Det er derfor symptomene plager oss i overkant mye. Og her og nå, etter enda en dårlig og svakt gjennomført landskamp, er det som om det norske landslaget lider av en langt framskreden koldbrann.

Alle som har sett Ni Liv (Jan Baalsruds flykt fra tyskerne i 1943) vet hvordan man kurerer det.

FOLKET HAR INGEN hensyn å ta i denne saken. Folket vil bare ha et fotballag de. Et lag det går an å tro på. Et lag i heie på. Mens Norges Fotballforbund har mange interesser å ivareta.

Ikke minst Per-Mathias Høgmos.

FOR DET ER ikke bare hans skyld at det har gått som det har gått. Det er like mye omstendighetene. Noen hevder med stor faglig tyngde at vinglingen i spillestil er en viktig årsak. Andre, som meg, at vi har for få gode spillere i forhold til nivå og ambisjoner. Men uansett hvor man står tar ingen feil av at resultatene er Per-Mathias Høgmos ansvar.

Det var det han sa ja til da han tok jobben.

Og det er det han får betalt for.

FØR ESTLAND-KAMPEN skrev jeg at Per-Mathias Høgmo har 2016 på seg til å levere stående karakter på sitt ambisiøse prosjekt. NFF har nemlig mange hensyn å ta. Og viktigere enn enkeltpersoners følelser og fotballedernes potensielle frykt for enda en omdømmesvekkende episode, er Norges Fotballforbunds kommersielle og økonomiske ansvar.

Det er nemlig ikke kaffe og vafler som driver milliardbutikken på Ullevaal Stadion.

Det er business.

FOR Å UNNGÅ forretningsmessig selvmord, og da tenker jeg mest på framtidige bunnlinjer som blør fra åpne sår når ingen bryr seg og det kommer under fem tusen tilskuere på en landskamp, er det derfor helt avgjørende at NFF-dressene ser inn i framtida. Hva gjør vi i november om Høgmo ikke evner å heve laget? Hva kan vi gi folket for å gjenopprette tillitten? Hva trenger samarbeidspartnerne for å henge med videre? Og som alle vet er det bare ett svar på det.

En ny trener.