Hoppenka

Noen tror Jan-Erik Aalbu (40) forhandler med kona Ellen. Men dama bak suksess-sjefen trives godt i «hoppklemma».

LOMMEDALEN (Dagbladet): - Hadde det ikke begynt å komme jobbhenvendelser i februar, så hadde jeg ikke tenkt tanken engang, sier Jan-Erik Aalbu. Han har nettopp forsøkt å forklare Dagbladet og kona Ellen hvorfor han i et TV-intervju sa at Skiforbundet enten måtte gi ham færre arbeidsoppgaver eller finne en annen mann som kan håndtere kona. Sjefen for tidenes beste norske hopplandslag er sliten.

- Jeg er sportsidiot sjøl, jeg...

Hoppsjefen avbryter kona.

- Sportsidiot er et belastende uttrykk. Si heller at du er sportsinteressert, flirer tobarnsfaren fra Bærum.

Familien Aalbu fikser mannens mange reisedøgn ved at kona jobber halv tid og «to sett med besteforeldre» bidrar med barnepass.

LIKER MANNENS JOBB:

- Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det om han slutter. Jeg liker den jobben han har. Det kan bli litt stille hvis han nå skal få en 9- 4-jobb. Og jeg tror ikke helt han er typen til det heller. Nå er han bare innmari sliten, mener Ellen, som sjøl ikke har en beskjeden sportslig historie. I 1988 het hun Ellen Scheel, og var verdens beste kvinnelige fotballspiller.

- Familien har bra forståelse for at jeg har en ekstremt resultatorientert jobb, medgir Aalbu.

Når Aalbu er på jobb, så er han på jobb. Og da er det ikke plass til familieliv.

- Jeg var på renn i Holmenkollen og Lillehammer, ler Ellen.

- Og jeg er helt innforstått med at det ikke er veldig mye vits i å dra til utlandet på renn med Jan-Erik. Da har han ikke tid, sier Ellen.

Det var like etter at Sigurd Pettersen hadde vunnet hoppuka. Jan-Erik Aalbu går inn døra på frisørsalongen på Rykkinn. Da snur ei dame i 90-åra seg rundt fra frisørstolen og brøler entusiastisk:

- Nå er det jammen moro med hoppsport, Aalbu.

I OL i 2002 ble Norge slått av Korea i lagkonkurransen. På skolen fikk barna til daværende sportssjef Hroar Stjernen høre hva pappa dreiv med. Hopperne torde ikke engang si hva de dreiv med. Alt var bånn. Ansvaret for elendigheten ble overlatt til Aalbu og en finne ved navn Mika Kojonkoski.

OPPTUR:

- Siden jeg startet i jobben, har det vært en eneste stor opptur. Og det har blitt mye mer jobb etter at gutta begynte å gjøre det bra, forteller Aalbu.

- Jeg skjønner at folk stiller spørsmål om hvorfor jeg vurderer å gå av nå. Jeg er nok litt gründer av natur. Nå greier jeg kanskje ikke helt å se hvordan jeg skal kunne ta dette enda et skritt videre, sier Aalbu, som blir taus som en finne når vi spør hvilke jobbhenvendelser han har fått.

Alt vi får vite er at det er «størst sjanse for at jeg fortsetter», og at avgjørelsen tas før påske.

- Det er kompiser som har ropt etter meg: «Ser du driver med lønnsforhandlinger nå.» Men det er det ikke i det hele tatt. Situasjonen er heller den at jeg kanskje må ned i lønn, mener Aalbu.

TI OL- OG VM-MEDALJER:

Den gamle fotballspilleren var med å tape cupfinalen for Vålerenga i 1985. Siden har han ikke tapt så mye. Ti OL og VM-medaljer har det blitt. Og så vurderer han virkelig å si nei til flere?

- Alt til sin tid. Jeg har til dags dato ikke søkt på en jobb i hele mitt liv, sier 40-åringen, som er utdannet karttegner og landmåler.

- Hvor er du om ti år?

- Jeg skal være helt ærlig med deg - og si at jeg det er jeg alvorlig bekymret for. Selv om folk sier «Jan Erik - du med den kjeften din greier deg alltid», så tror jeg ikke det er så enkelt. Nå har det dukket opp henvendelser. Og derfor skylder jeg meg sjøl og andre å ta en tenkepause.

Familien Aalbus desidert minst sportsinteresserte, datteren Anniken på ti år, har kanskje svaret:

- Kunne ikke du begynt å ri, pappa. Så kunne vi bodd på gård ...