Hopper mellom trening og bleier

Forrige sesong var Roar Ljøkelsøy (28) helt sjef i hoppbakken. I år vil han også bli verdensmester med barnevogn og bleier.

TRONDHEIM (Dagbladet): -  Dette livet er faktisk mye roligere enn hva jeg trodde før jeg ble pappa. Å skifte bleier er da ingen problem, sier Roar Ljøkelsøy.

I garderoben på hoppanlegget i Granåsen fleiper kompis og kollega Henning Stensrud høylytt med Ljøkelsøy og Dagbladet.

-  Vi trodde det skulle være omvendt etter at Roar ble pappa. Men nå er han jo faktisk mer ute på byen enn tidligere, sier Stensrud, og slipper latteren løs.

Roar Ljøkelsøy må selv trekke på smilebåndet. Han lar seg ikke be to ganger om å svare på Stensruds sleivete utspill.

-  Dette er nok ikke helt vanlig blant norske hoppere, nei, svarer han.

-  De fleste tror vel at vi hoppgutter er de typiske gutte-guttene som bare går på byen for å ha det gøy, sier Roar Ljøkelsøy.

Avslappet

Men han har viktigere ting å tenke på. Som førstemann av de norske hoppgutta har han stiftet familie.

-  Roar er i hvertfall den av gutta her som tør å vedkjenne seg det ansvaret, fortsetter Stensrud.

Roar Ljøkelsøy selv fleiper ikke med farsrollen - den blir tatt på alvor. For fem måneder siden fødte samboeren Hege Færø Bakken sønnen Sokrates. Det har fått hoppstjernen til å se annerledes på livet, og særlig hoppsporten.

Ljøkelsøy har nemlig aldri vært så avslappet før en hoppsesong som han hevder å være i år. Pendling mellom hoppbakken og bleieskift på sønnen Sokrates går som smurt. Som toppidrettsutøver og småbarnspappa blir årets sesong totalt annerledes for det norske hoppesset.

-  Må ikke prestere

-  Jeg føler meg tryggere etter at jeg ble pappa. I år er jeg dessuten enda roligere. Jeg tenker ikke på at jeg må prestere i hver konkurranse, sier Roar Ljøkelsøy.

Årsaken til det befinner seg i barnevogna. 5 måneder gamle Sokrates smiler til pappa fra vognplass, og det er den lille gutten som har fått pappa til å ta hopplivet med knusende ro.

-  Sokrates er verdens søteste og kjekkeste gutt, forteller Roar, og tar sønnen i hånda.

Roar Ljøkelsøy har nettopp gjort seg ferdig med to timers trening på plast i Granåsen. Dagbladet får være med på trilletur rundt Ilaparken i treningspausen. Det er slik Roar bruker dagene fram mot snøfallet og ny sesong. Om to timer skal en ny økt gjennomføres. Men før klokka tikker mot trening utnytter han hvert sekund med sønnen.

-  Verdensmester

-  Jeg trives godt i denne rollen, innrømmer hoppstjernen.

Roar Ljøkelsøy snakker også gjerne ut om den fantastiske fjorårssesongen. Under den finske suksesstreneren Mika Kojonkoski ble Roar Ljøkelsøy en mann for de store anledningene.

I Planica kunne han titulere seg som verdensmester i skiflyvning etter serien 191,5, 221,5, 222 og 210,5 meter. Men å være småbarnsfar måles ikke opp mot lengdene og hopptriumfene.

-   Far er du resten av livet. Verdensmester er du bare noen timer. Det kommer alltid nye VM og du må jo forsvare tittelen, forklarer Roar Ljøkelsøy.

Sokrates gir han likevel ikke lov til å hvile på fjorårets resultater.

-  Stensrud neste?

-  Jeg må jobbe videre med treningen. Men kombinasjonen som pappa og hopputøver går veldig bra for meg. Men klart jeg må prioritere dagen min annerledes. Jeg liker å være mest mulig hjemme med lille Sokrates, forteller Ljøkelsøy.

Med ny motivasjon skal det satses like hardt som i fjor. Barnevogna har Ljøkelsøy trillet hjem til samboeren Hege som bidrar sterkt til at Roar får konsentrere seg om trening. I styrkerommet på Dragvoll kastes vektskivene på stanga. 100 kilo presses ned og opp i knebøy.

-  Jeg gleder meg enormt til sesongen, sier Ljøkelsøy, og benytter samtidig anledningen til å utfordre de andre gutta på hopplaget.

-  Du må skrive at jeg gir stafettpinnen videre til Henning. Han er nemlig den som ligger nærmest i løypa til å få barn nå, flirer Roar Ljøkelsøy.

MED SOKRATES: Roar Ljøkelsøy tar livet mer med ro etter at sønnen Sokrates ble født. - Jeg føler meg tryggere etter at jeg ble pappa. I år er jeg dessuten enda roligere. Jeg tenker ikke på at jeg må prestere i hver konkurranse, sier han.