Hoppgutta faller for Henriette (12)

RAUFOSS (Dagbladet): OL-mester Espen Bredesen og verdensmester Tommy Ingebrigtsen gir mer enn gjerne litt svevehjelp til Henriette Smeby (12). Hun er én av bare sju hoppjenter over 12 år i hoppnasjonen Norge. - Men ikke skriv at jeg slår gutta. De blir bare så sure, sier Henriette.

Hun gikk ned i sittestilling for første gang 1. juledag 1988. To år gammel, i hagen til bestemor. Skiene lå under treet kvelden i forveien. Siden har de stort sett ligget under Henriette. I lange, stilrene svev. Hun har personlig rekord på 103 meter fra Granåsen i fjor.

Henriette og OL-mester Espen Bredesen mener det samme om jenter innenfor hoppsporten:

  • Det er ingen gode grunner til at det ikke skal være flere av dem.

- Men det har jo aldri vært noen tradisjon for jenter. Det er sikkert vanskelig å komme i gang hvis du ikke har venninner som gjør det samme, mener Bredesen.

Venninnene til Henriette driller.

Ble redde

Men hun har to gutter i klassen som også hopper på ski. De er veldig greie, bortsett fra at de blir litt sure etter konkurransene. Grunnen får som nevnt Dagbladet ikke lov til å skrive.

Men ikke så langt unna Raufoss - i Kolbu - satses det bevisst på å rekruttere jenter til hoppsporten. Der har Henriette vært på jentetreff.

- Vi var tjue jenter som hoppa. En på to år hoppa i femmetersbakken - på langrennsski. Gutta ville komme, for vi fikk pizza og sånt. Men de fikk ikke lov.

- Hva synes gutta om at du hopper på ski?

- Ikke så mye, tror jeg. Mange har jo hoppa sjøl - og slutta.

- Hvorfor det?

- De ble vel redde.

- Er det noe å være redd for?

- Nei, jeg har aldri brukket noe.

Henriette kan nesten ikke huske at hun har slått seg engang. Bortsett fra et forstuet håndledd. Hun har både foreldre og stevnearrangører som passer på at ikke vinden skal stikke av med de 32 kiloene.

- Mamma og pappa sier fra hvis jeg ikke skal hoppe. Eller, det er pappa som sier fra.

Som i Lønnbergbakken i går. Henriette skulle være prøvehopper, men fikk ikke lov på grunn av vinden.

Spennende

- Litt trist. Men det er ikke så smart å dette når sesongen min ikke engang er begynt.

- Har du hoppet uten lov noen gang?

- Ja, én gang. I 40-meteren i fjor. Pappa sa jeg ikke skulle, fordi det var så løst i bakken. Jeg hoppa likevel og datt. Har litt vondt i kneet fortsatt.

- Hva sa faren din da?

- Vet ikke.

Henriette trener hopp to timer, fire dager i uka. I konkurransesesongen er hun med i rundt 15 renn. Utfallet er stort sett det samme hver gang - mot jevnaldrende gutter. Henriette har både talentet og forbildet i storebror Jostein. Men mest av alt gleden og lysten.

- Det er ikke noe som er mer spennende enn hopp. Jeg kommer til å fortsette, forsikrer hun.

Tok helt fri

Henriette har registrert at FIS (Det internasjonale skiforbundet) ønsker jentehopp på programmet. Det er blant annet aktuelt som OL-øvelse allerede i 2002.

- Spennende. Men det er ikke like gøy hvis det blir sånn at jeg bare må hoppe mot jenter, sier Henriette.

Japaneren Harada er Henriettes favoritthopper.

- Han hopper høyt, langt og fint. Du behøver ikke hoppe høyt for å være god, men det er gøy å se på.

- Hva med de norske?

- Synes ikke de er så gode, egentlig.

- Hvorfor ikke?

- De hopper jo femti meter kortere, da.

Henriette vet ikke helt hvordan Bredesen og Ingebrigtsen skal klare å hamle opp med Harada. Men hun forstår hvordan de tidligere mesterne har det. Henriette har hatt det sånn selv.

- Du blir deppa når du hopper dårlig over lang tid. Jeg gjorde det for to år siden. Jeg fikk en sånn knekk i ryggen og en forferdelig V-stil. Det var ikke noe morsomt. Jeg tok helt fri en stund, og plutselig fungerte det igjen.