Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Kritikken mot Therese Johaug etter Bislett-stevnet

Hun blir kynisk misbrukt

Meningsløst stygt å sette Therese Johaug i bås med dopsymbolet Justin Gatlin. Har ikke VG noen skam?

MISBRUKT: Therese Johaugs glede ved å løpe på bane blir kynisk misbrukt av kunnskapsløse kritikere. FOTO: Nina Hansen / Dagbladet
MISBRUKT: Therese Johaugs glede ved å løpe på bane blir kynisk misbrukt av kunnskapsløse kritikere. FOTO: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

SIST sommer stakk Therese Johaug innom friidrettsbanen for å ha det moro. Hun hadde trent så lenge og så hardt, at det var bra med slike brekk i det vanlige opplegget.

Baneløpingen var ikke ment som noen ny karriere. Den skulle bare glede henne. Så ble tidene på 10 000 meter plutselig så sterke at denne løpingen nå også gleder oss.

For det store norske idrettspublikummet er Therese en fenomenal idrettsjente som hele tida er blid og fornøyd, og tar hensyn til alle andre rundt seg. Det er disse sosiale egenskapene som gjør at hun er så godt likt i skimiljøet.

På tre slike hyggeløp er alt dette fine snudd på hodet. Nå misbrukes resultatene i friidrett til å angripe henne for fortida. For flere av mediene er det av en eller annen personlig grunn blitt viktig å hindre at hun får Egebergs Ærespris.

Akkurat den motstanden er det vrient nok å forstå logikken i, men etter Bislett-stevnet forleden tråkket kritikerne over en grense. Sammenligningen med friidrettens dopsymbol Justin Gatlin er meningsløst kynisk.

AT det er den gamle sportsavisa VG som velger å trykke denne siste kritikken, viser hvor dypt motstanden mot Therese Johaug sitter hos enkelte. Her virker det som en besettelse. Gang etter gang forteller VGs kommentator oss at Johaug må behandles som hvilken som helst doper.

Sist uke skjedde det på nytt da Therese altså ble satt i samme bås som den amerikanske sprinteren Justin Gatlin

- Det er ikke bevist at noen av dem jukset med vilje, skrev VGs kommentator, og viste med en eneste setning at sakens fakta ikke skal stå i veien for å stemple Therese Johaug som spedalsk på friidrettsbanen:

  • For det er faktisk ingen rettsinstans som noen gang har anklaget Therese Johaug for å jukse.

I Johaugs sak har det med andre ord aldri vært noe svindel å bevise. Å skrive noe annet, er ren historieforfalskning. Der er det helt annerledes med Justin Gatlin og hans totale dophistorie som til slutt ga en utestengelse på fire år fra all idrett.

DENNE totalt misvisende sammenligningen kom i et angrep på arrangøren av Bislett Games som sa nei til Gatlin og ja til Johaug:

- Dobbeltmoral, lød dommen fra VG om prioriteringen på gjestelista til dette tradisjonsrike stevnet. Kommentatoren mente at vi må forvente mer enn «synsing og trynefaktor» når det gjaldt det å holde på Bislett-stevnets ære.

Akkurat det er et naturlig krav til de ulike arrangørene i Diamond League. Disse prestisjestevnene er jo i førstelinja når det gjelder den internasjonale friidrettens forsvar mot svindelen som gjennom tiår nesten ødela alt for denne klassiske sporten.

Men gjelder ikke det samme kravet oss som kommenterer sport?

DET er her det med «historieforfalskning» kommer inn. For du kan ikke med noen journalistisk integritet fortelle historien om Therese Johaugs brudd på dopingreglene, uten å sette dette bruddet i den sammenhengen der forseelsen både er gjort og dømt.

Det var jo slik de uavhengige etterforskerne i Antidoping Norge angrep denne saken. De fant fakta, vurderte fakta og skjønte fort at hun ikke hadde forsøkt å svindle noen. Det var dommerne i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) helt enig i.

Therese Johaug har aldri prøvd å jukse.

LIKEVEL var dommerne både nasjonalt og internasjonalt tydelige på at bruddet måtte dømmes. Ikke fordi Johaug var en doper, men fordi hun hadde brutt en regel som av hensyn til den generelle kampen mot doping krevde en juridisk reaksjon:

UENIG: Therese Johaug er uenig med ekspertene som mener lyset på Bislett gjorde det enklere å løpe gode tider. Reporter/video: Øyvind Godø / Kristoffer Løkås / NRK Vis mer

- Utøvere som Therese Johaug er bare sjeldne og uunngåelige tilfeldige ofre (collateral damage) av systemet , beskrev den sveitsiske dopingeksperten Antonio Rigozzi det spesielle som skjedde med Therese Johaug og leppesalven hennes. Hans grundige gjennomgang av dommen burde være pensum for enhver norsk kommentator som prøver å tolke Johaug-dommen, men ikke alle gidder å lese seg opp før de kommer med en mening.

Rigozzi er blant verdens fremste fagpersoner i idrettsrett og var med på å skrive de juridiske forklaringene til WADA-koden; det felles regelverket som kom i 2003 etter etableringen av Verdens Antidopingbyrå. Han vet altså hvorfor det er viktig at du forteller historien om de dopingdømte korrekt mens du samtidig passer på å følge de reglene som gjør det mulig å begrense juks i internasjonal idrett.

- Saker som den mot Therese Johaug risikerer ikke bare å bidra til folks forvirring rundt det egentlige målet i antidoping-kampen. De tar også vekk ressurser fra det antidoping-organisasjonene skal jobbe med, advarte professor Rigozzi for et par år siden.

I den en gang respekterte sportsavisa VG ville visst ingen høre.

FOR VG er med på å skrive Johaug inn i en sammenheng som tilslører virkeligheten. I deres vridde fortelling om svindel i idretten er det ingen avgjørende forskjell på bevisst svindel og regelbrudd. En dopingsak er en dopingsak uten tanke på hva saken speiler.

Sånt kunne vært en hvilken som helst betydningsløs mening i en avis, men i dette tilfelle får den journalistiske kortslutningen konsekvenser. Det å blande sammen alle mulige dopingbrudd i en røre, rettferdiggjør til slutt selve svindelen.

For alle gjør det jo likevel....

SLIK har det sett ut på friidrettens sprintdistanser der tilnærmet hele finalefelt fra VM og OL er blitt tatt for doping. De siste ti årene har Justin Gatlin vært symbolet på disse pill råtne sprintøvelsene.

At nettopp han blir framstilt som «den onde», er heller ikke rettferdig. Den første utestengelsen hans for feil medisinering, er absolutt til å diskutere.

Men at Justin Gatlin har viklet seg inn i et tett dopmiljø totalt fremmed for Therese Johaug og norsk langrenn, er det ingen tvil om. Kjente dopskygger som Trevor Graham, Robert Wagner og Dennis Michell har gjennom hele karrieren vært tett rundt ham. Seinest under VM i Doha sist høst kjørte Gatlin økter med sin dopingutstengte eks-trener Mitchell. Slike navn og miljøer har Johaug aldri vært nær.

DET er nettopp disse dopmiljøene de store stevnearrangørene blir bedt om å stå opp mot. Den etiske utfordringen gjør det totalt meningsløst av arrangørene av Diamond League i Stockholm å fortelle at de ikke vil invitere Therese Johaug, men riktig av Bislett-ledelsen å si nei til Justin Gatlin. For den etisk bevisste friidretten er dette en sak om holdninger:

- Vi er generelt imot at alle som er utestengt for anabole steroider hører hjemme på en konkurransearena. De ødelegger for idretten vår, sa stevneleder Jan Kowalski i Stockholm.

Han har lenge vært opptatt av bare å invitere de stjernene til konkurransen sin som kan gi friidretten et «bra rykte i Stockholm og Sverige». Men «rykter» skapes jo av fortellingene, og de må være sanne.

Det er ikke VG og svenskenes fortelling om Therese Johaug.

Eller som professor Trond Solvang; Norges faglig autoritet på internasjonal idrettsrett, har presisert i debatten om selve dopingbegrepet:

- Måten vi omtaler doping på er viktig.

RENT juridisk valgte Bislett også rett. Der Johaug aldri var i noen svindelsak, ble Justin Gatlin til slutt dømt for svindel. Han kunne ikke forklare testosteronen han ble tatt med under en stafett i Kansas, USA i april 2006.

Doptrener Trevor Graham hadde sin egen forklaring på Gatlins positive prøve. Han skyldte på fysioterapeuten. At denne påståtte utro tjeneren kvelden før hadde smurt inn Gatlins legger med en testosteronkrem som hevn for en arbeidskonflikt.

Den historien slo ikke an. Gatlin ble først funnet skyldig i doping i amerikansk idrettsrett. Etter å ha studert bevisene, nektet så Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) med den kjente dommeren Richard McLaren i juryen, enstemmig å senke den lange utestengelsen hans.

DET er ikke alltid mulig å forklare hvordan forbudte stoffer kommer inn i kroppene på de som blir dømt av idretten. I Therese Johaugs tilfelle var saken klar. Den positive prøven skyldtes en leppesalve hun burde ha sjekket grundigere. Når det gjelder Gatlin, går han inn i køen av de som blir straffet fordi disse utøverne ikke har noen troverdig forklaring.

Dommernes oppgave er å sette disse forklaringene inn i en mest mulig korrekt juridisk ramme. Vi som sportskommentatorer må også starte der, men vi kan ha en bredere vinkel.

I DETTE tilfellet er det for eksempel ikke særlig bra at to av Gatlins medhjelpere for bare tre år siden gikk i fella da en reporter fra britiske The Telegraph forkledt som en skuespiller som måtte komme kjapt i superform til en filmrolle, forsøkte å skaffe seg effektiv treningsdop:

- Tror du ikke Justin gjorde det. At Dennis gjorde det? Alle gjør det, forklarte manager Robert Wagner fordelene av rett dop på skjult kamera med trener og eks-sprintstjerne Dennis Mitchell, Gatlins gode venn, rett ved siden av seg.

Akkurat det med «alle» er ikke sant.

Det er derfor det er så meningsløst stygt å dytte Therese Johaug i samme bås som Justin Gatlin.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!