Hun klatrer fra gutta

Therese Johaug ble første jente som distanserte herrelandslaget i løypa.

 FULGTE PETTER I BAKKEN:   Therese Johaug var i enkelte partier opp slalåmbakken nesten like rask som Petter Northug. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
FULGTE PETTER I BAKKEN: Therese Johaug var i enkelte partier opp slalåmbakken nesten like rask som Petter Northug. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

SORRY TOR ARNE HETLAND, men nå er det tid for å rippe opp i et gammelt sår siden du var en av de første norske skimesterne som fikk føle Therese Johaugs klatrekrefter på kroppen. Det var seint på 2007-sesongen da store deler av langrennseliten var samlet til nyvinningen Horgi Opp for å teste bakkeformen, og resultatet var ikke til å ta feil av:

•• På 7,3 km og 684 meters høydeforskjell opp til Horgaletten over Voss var Therese suverent raskere enn Tor Arne.

Dengang klatret hun bedre enn en skokk andre sterke langrennsgutter også, men nå går det enda kjappere oppover. Den avsluttende Tour de Ski etappen opp slalåmbakken i Val di Fiemme inneholdt en historisk tid som forstålig nok forsvant i jubelen over Johaugs triumf:

•• For første gang distanserte en langrennsjente en av sine mannlige norske konkurrenter under helt sammenlignbare forhold.

Det setter Thereses klatrepotensiale i perspektiv.

VANLIGVIS er det ikke så mye fornuftig å finne ved å sammenligne differanser og prestasjoner i jente- og herreidrett. Til det er de fysiske forutsetningene for ulike.

Men hvor fort hun egentlig gikk denne søndagsformiddagen går det bedre an å forstå med et sideblikk på alle konkurrentene.

Therese Johaug brukte 33.14 på sine ni kilometer i en løype der den siste tredjedelen består av en brutal sammenhengende motbakke. Med den tida var hun minuttet raskere enn Marte Elden på andreplass i jenteklassen og rundt to minutter bedre enn råsterke Justina Kowalczyk som stort sett avgjør rennene sine nettopp i klatrepartiene.

ALT DETTE er mer enn bra nok i seg selv, men hvor fort den 22-årige Østerdalsjenta gikk illustreres enda tydeligere med en sammenligning med tidene i herreklassen. Her var Therese totalt sett 9 sekunder raskere enn Snorri Einarsson, det norske herrelagets fjerde beste løper, og bare drøyt halvminuttet bak svenskenes langrennsstjerne Marcus Hellner.

Husk da at Therese på tross av sitt drømmeløp tapte betydelig i forhold til alle gutta i det flate innledningspartiet på denne Tour-etappen. Med sin lave kroppsvekt er hun sjanseløs på dette glidpartiet, men seinere i løpet blir antall kilo snudd til en fordel.

LIKEVEL er det ingen grunn til å forsterke vektfokuset i tidsanalysen av klatrestrekket. Det dreier seg enda mer om fremragende utholdenhet når Therese følger verdens beste langrennsløpere opp monsterbakken.

I noen partier i selve slalåmbakken er tidsdifferansene sensasjonelle:

•• På det første ca. 800 meter lange strekket i bakken gikk hun tilnærmet jevnt med Petter Northug (minus 2 -- to -- sekunder) og tapte bare ti sekunder til Dario Cologna som på det tidspunktet rykket for å stå imot Petters angrep bakfra.

•• Resten av stigningen forserte hun 47 sekunder seinere enn Petter, og det siste partiet litt raskere enn Dari Cologna.

Akkurat denne tidsdifferansen hadde selvsagt vippet i sveitserens favør hvis han ikke hadde brukt noen sekunder på å feire seg selv rett foran mållinja, men i etterkant er Johaugs etappe den klart mest imponerende. Med Grete Waitz og Ingrid Kristiansen har Norge historisk sett hatt et par av pionerene i internasjonal kvinneidrett, men selv ingen av disse konkurrerte så jevnt med de aller beste gutta i målbar utholdenhet.

HVA  denne ekstreme klatrestyrken kan føre til i VM, er en annen sak. Avslutningen i Tour de Ski kan ikke sammenlignes med noen  løypeprofil ellers i verdenscupen og setter spesielle krav både til fysikk og skiteknikk.

Likevel passer den ganske røffe VM-løypa Therese så godt at norsk kvinnelangrenn i det minste har fått enda en medaljekandidat. Det er tross alt viktigere enn å slå gutta.