NY GJENNOMGANG? Den utestengte vektløfteren Ruth Kasirye orket ikke å fullføre ankesaken sin, men idrettsbevegelsen selv bør unne seg en gjennomgang av hva som skjedde under innsamlingen av bevis. Her hilser Kasirye og hennes advokat Morten Justad Johnsen på dommerne Thomas Bornø og Ivar Sølberg i det uavhengige domsutvalget. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix.
NY GJENNOMGANG? Den utestengte vektløfteren Ruth Kasirye orket ikke å fullføre ankesaken sin, men idrettsbevegelsen selv bør unne seg en gjennomgang av hva som skjedde under innsamlingen av bevis. Her hilser Kasirye og hennes advokat Morten Justad Johnsen på dommerne Thomas Bornø og Ivar Sølberg i det uavhengige domsutvalget. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix.Vis mer

Therese Johaug vs.Ruth Kasirye

Hun var god nok til å gå med flagget vårt. Det er verdt en telefon til Afrika

Før bevisene er sjekket enda en gang, er det idretten som kan opptre uaktsomt ved ikke å høre på velment kritikk.

DET er slett ikke sikkert at det er gjort en eneste feil i den saken som sist uke endte med at vektløfteren Ruth Kasirye ble stående med en dom på to års utestengelse fra idretten for å ha opptrådt uaktsomt i forbindelse med medisinering mot et malaria-anfall i Uganda. Men så lenge mange spør om det kan ha skjedd noe galt, er det uaktsomt av idrettsbevegelsen ikke å høre etter.

For vår egen norske dopingkamp dreier seg om å ta vare på en kultur som skjønner forskjell på rett og galt. At det å jukse er noe å skamme seg over, og at det ellers gjelder å beskytte de utøverne som ikke jukser.

Ifølge idrettens egen dom over Ruth Kasirye hører hun hjemme i den sistnevnte gruppen; altså alle de som det strenge regelverket mot doping er ment å hjelpe. De som ikke trenger å føle noen skamskyld for å bli utestengt.

Da hjelper idretten seg selv ved at styret i Antidoping Norge eller Norges Idrettsforbund nå sørger for en troverdig gjennomgang av hvordan påtalemyndighetene deres har jobbet fram denne saken. Det blir neppe noen ny rettssak av det, men kanskje en enda bedre rettsprosess enn selv det samvittighetsfulle systemet idretten allerede har i dag.

NORSK idrettsjuss har gode rammer som gjør at en slik gjennomgang er naturlig. Den åpne høringen i Kasirye-saken i mai er et bra eksempel på det. Der reduserte dommerne straffen kraftig på grunn av urimelig lang behandlingstid, samtidig som Ruth Kasiryes eget vitnemål avdekket hvor utbredt den da tillatte hjertemedisinen Mildronate hadde vært på det norske vektløfterlandslaget.

Denne bruken hadde vi ikke fått høre om uten åpne dører inn til idrettens rettssaker. Eller som visepresidenten Trygve Duun i Norges Vektløfterforbund dengang forklarte landslagets uheldige medisinbruk etter å ha bekreftet Kasiryes avsløring om at landslaget stod på kundelista til produsenten av Mildronate:

- Vi har vært åpne om dette til klubbene i hele Norge, men vi springer ikke til Dagbladet og forteller om det.

For selvsagt ligger dopkulturen i internasjonal vektløfting som et bakteppe i Kasirye-saken. I høringen viste påtalemyndigheten til at Ruth Kasirye hadde avlagt en prøve med et betydelig meldoniuminnhold høsten 2015 da denne medisinen fortsatt var lovlig. Også den prøven knyttet Kasirye til malariabehandling i Uganda, men uansett hennes forklaring er vektløfting en av idrettene med for mange medisiner.

LIKEVEL holder ikke et belastet miljø som noe etisk bevis i en sak mot den enkelte utøver. Kunnskapen om hvilken kultur Ruth Kasirye var preget av, gir selvsagt hverken påtalemyndighetene eller dommerne noen umiddelbar rett til å slappe av på beviskravene. Kanskje gjorde de heller ikke det, men selve bevisspørsmålet henger der etter denne ellers vel begrunnete dommen.

Etter en positiv dopingprøve er det rent juridisk utøveren selv som må bevise sin uskyld. Derfor dro Ruth Kasirye tilbake til sykehuset i Uganda for å skaffe dokumenter som fastslo at det forbudte stoffet som ble funnet i kroppen hennes var en del av den akutte behandlingen hun fikk på Pentagon Medical Center nyttårshelgen 2016. Hun håpet altså å vise retten at den postive dopingprøven skyldtes et valg sykehuset hadde gjort utenfor hennes kontroll. Men de papirene Ruth for egen regning møysommelig fikk samlet inn fra sykehuslegen, ble ironisk nok grunnlaget for den fellende dommen.

For dommerne fastslo at nettopp disse papirene beviste at hun hadde fått meldonium i et par uker etter at stoffet ble forbudt fra 1.januar 2018. Altså etter at den akutte behandlingen for malaria og brystsmerter var avsluttet. Da hjalp det ikke at Kasiryes forsvarer ved hjelp av norsk fagekspertise fikk tak i den samme sykehuslegen og skaffet en erklæring om at han bare hadde benyttet meldonium til akutt hjelp.

FORTSATT mener påtalemyndighetene at de papirene som Kasirye selv hentet var så sammenfallende med resten av forklaringen hennes, at de ikke trenger noe mer bevis på hva som skjedde på sykehuset.

Forsvarer Morten Justad Johnsen er uenig. Han har bakgrunn som Idrettsforbundets egen jussekspert og fastholder at Antidoping Norges etterforskere selv burde ha sjekket med legen enten ved å ta en telefon eller ved å dra til Uganda. For var det ikke nettopp den ekstra sjekken de samme påtalemyndighetene samtidig passet på å gjøre for å få bekreftet forklaringen til Therese Johaug?

Det er når dette spørsmålet stilles av folk som ellers bare vil at dopingkampen skal vinnes, at idrettsbevegelsen må se om igjen selv på sitt eget mest samvittighetsfulle arbeid.

DENNE gjennomgangen gjelder såvisst ikke hvorvidt den ekstreme oppmerksomheten har gitt Johaug en prosessmessig særbehandling:

- Det er bare flott at det ble brukt ekstra ressursser på Johaug-saken. Den innsatsen skulle vært standard i alle vanskelige saker. De undersøkelsene de norske påtalemyndighetene gjorde i Italia, ble jo grunnlaget for at alle parter var enige om fakta, understreker Kasiryes forsvarer til Dagbladet.

Slik kan det også være riktig at disse to sakene rent etterforskningsmessig ikke kan sammenlignes. Altså at påtalemyndighetenes mann Nils Kiær hadde rett da han i høringen i mai uttalte at Kasirye-saken ikke forsvarte mer ressursbruk.

Likevel sitter Kasiryes troverdige forsvarer igjen med følelsen av at bevisene fra behandlingen på Pentagon Medical Center ikke er tilstrekkelig undersøkt, mens flaggbæreren fra Norges OL-tropp i 2008 selv ikke lenger stoler på at hun har noen mulighet til å få en rettferdig domsbehandling.

Den gang var hun god nok til å gå først som et flott symbol på en norsk idrettsbevegelse som samler på tvers av alle kulturer. Nå er det bevegelsen selv som må ta seg en ekstra runde.

Eller i det minste en telefon til Afrika.