Hundekjørernes dekk

«Excuse me, but now I have to go and sock my dogs», skal en norsk hundekjører ha sagt til journalister for noen år siden.

(Dagbladet.no): Et tema som dukker hyppig opp i dekning av sledesporten er «potesokker», som i Norge av noen eksentriske individer også kalles «mokkasiner». På engelsk kalles de «booties».

En hundekjører kan fort komme i en situasjon der potesokker er det siste han tenker på når han legger seg, og det første han tenker på om morgenen.

Både fører og hunder er enormt opptatte av potene, å kjøre trekkhunder med dårlige poter, sies det, «er som å kjøre en Lamborghini med trillebårhjul».

Med mange millioner nedslag i løpet av en sesong utsettes selvsagt potene til en trekkhund for betydelig belastning. Iditarod er på 180 mil, og de beste spannene har gjerne 600 treningsmil bak seg i løpet av sesongen ved startstreken.

Slike avstander ville vært helt umulig å oppnå uten fanatisk hengivenhet til hver minste detalje, og at føreren kun har ett hvitglødende mål for øyet: Å unngå skader og overtrening for enhver pris.

Å sokke

Å putte på sokker kalles «å sokke» i norsk hundekjørermiljø. På samme vis sier man «å møkke» om å rydde i hundegården, og «å vanne» når man gir hundene vann med tilsatt smak, for å få dem til å drikke nok i forkant av en tur eller en konkurranseetappe.

Sokkene til barmarksbruk er oftest laget av et tykt fleecestoff, og festes gjerne med elektrikertape. Til vinterbruk nyttes sokker i et tynt cordurastoff, der man nytter borrelås som festemekanisme.

GODT SKODD: På sokkene skal fine hunder kjennes. Foto: Kristine Nyborg
GODT SKODD: På sokkene skal fine hunder kjennes. Foto: Kristine Nyborg Vis mer

Fleecen er mer slitasjesterk på grus og jord, men vil trekke til seg alt for mye fukt på snø. Indianerene og inuittene pleide å lage potesokker av skinn, av og til med små hull for at klørne skulle kunne stikke ut, til bruk på særlig isete føre.

For utenforstående kan det ofte være forbausende hvor lang tid det tar å komme i gang når man skal kjøre slede. Hundene må mates og vannes en viss tid i forveien for at de ikke skal få hold, selene må finnes fram, selene må på... og så må det sokkes.

Vant som vi er med å skru rundt tenningsnøkkelen i bilen, har vi mistet forståelsen for hvilken grad av stell arbeidende dyr krever.

Verdens raskeste

Nyttedyr blir alltid bedt om å yte noe mer, og noe annet, enn evolusjonen i utgangspunktet hadde tenkt at de skulle gjøre. Derfor må hester skos, og hunder sokkes. Takket være kunnskap om fôring, treningsmetoder og hundepsykologi kan man nå be hundene yte prestasjoner som ingen andre i dyreriket kan gjøre etter dem.

Faktisk er trekkhunder de raskeste dyrene på landjorden på avstander over to kilometer. De mest kjente, raske dyrene er ellers alle spurtere.

All denne kunnskapen fra menneskesiden fordrer imidlertid at man kompenserer for det naturen ikke har bidratt med. Og der kommer potesokkene inn.

Syr sokkene selv

Ikke alle hunder trenger potesokker alltid. Men noen kjørere velger å være føre var, og bruke dem på alle poter til enhver tid. Hvis en hund får en poteskade kan den måtte stå i to, tre uker, og blir dermed i dårligere form enn spannkameratene. Dette kan lønne seg svært dårlig på et løp.

Det går med sinnsvakt med potesokker i løpet av en sesong. I Iditarod bruker hver kjører flere tusen, bare i selve løpet. Mange kjørere syr sokkene sine selv. I Norge kjøpes stoffet gjennom noen svært spesialiserte forhandlere.

Fleecestoffet er såpass tykt at man også må investere i en egnet industrisymaskin. Tråd til disse får man ikke i vanlige forretninger, og dermed må man ty til spesialister igjen.

Hundekjøring er en av svært få aktiviteter der man nesten ikke får noe utstyr laget av underbetalte mennesker i det fjerne østen. Dette er en kilde til ikke ubetydelig stolthet. Den norske hundekjøreren Ketil Reitan har kjørt løp der han har laget både slede og vinterbekledning selv.

VÅR MANN PÅ INNSIDEN: Bjørn Gabrielsen skriver om Iditarod for Dagbladet.no.