Hundene først, så deg selv

Det er ingen veikroer for hundekjørerene i Iditarod. Her må enhver deltager være sin egen kokk.

(Dagbladet.no): I de fleste utholdenhetsidretter er det slik at når man vel er framme, kan man strekke ut, styrte inn i varmen, ta en deilig dusj og rusle ned til restauranten etterpå. Slik er det ikke for hundekjørere på langdistanseløp.

Hundekjørerene, og hundene, vet når de nærmer seg en landsby. Scootersporene blir stadig tettere, ved siden av hovedsporet danner de store løkker, delvis for speiding etter vilt, for å avkjøle motorene i dypsnø, eller rett og slett for lek.

Erfarne trekkhunder kan følge scooterspor selv der de er helt snødd over og føreren ikke kan se dem, fordi hundene vet at bensinlukten betyr at det er en hard såle under nysnøen.

Hundene først

Enda nærmere landsbyene observeres de første hundekjørerene av landsbyboere på tur, som så freser hjem mens de roper «dog driver! dog driver!».

Og vel fremme ønskes man i og for seg velkommen, men uansett hvor kald og våt og sliten man må være, er det svært lenge til man kan tenke på seg selv. «Stell alltid hundene først, så deg selv», lyder hundekjørenes aller første bud.

Med seg i sleden har alle hundekjørere en såkalt fôrkoker, som er en beholder med luftehull oppe på sidene og et stykke glava i bunnen.

Opp i denne heller kjøren sprit som han tenner på, og over der plasseres en kjele med vann. Vann må føreren hente selv, i sporet må man ofte ty til å smelte snø, eller helst is.

HUNDENE FØRST: Norske Sigrid Ekran steller med en av hundene sine i Nikolai. Foto: Scanpix
HUNDENE FØRST: Norske Sigrid Ekran steller med en av hundene sine i Nikolai. Foto: Scanpix Vis mer

Viktig med vann

Vannet helles i en kjølebag der det blandes med fôr. Det er helt avgjørende å få nok vann inn i hundene.

Fôrkokerene som brukes i Norge er forøvrig ofte av en type som er utviklet av Kjetil Backen, som er en del av «Team Norway» sammen med Robert Sørlie og Bjørnar Andersen, og deltok i Iditarod i 2004 der han fikk en solid tredjeplass.

Siden Iditarod er et så langt løp, har kjørerene tilgang til opptenningssprit på sjekkpunktene, og det er også flydd inn depotsekker med mat til både menneske og hund. På enkelte kortere løp må kjørerene transportere alt i sleden.

Systemet på Iditarod ligner noe mer på hvordan det fungerte på de gamle postrutene, der kjørerene kom fram til en slags skysstasjoner der det kanskje var tilgang på mat. (Den siste hundekjøreren for US Mail holdt på fram til 1964 på St. Lawrence Island.)

10 000 kalorier om dagen

På et løp som Iditarod må hundene forsynes med enorme mengder med fett, og fsret som brukes ville vært helt uegnet for en vanlig hund. Trekkhundene kan fordøye opp til 10 000 kalorier om dagen, et sinnsvakt tall med tanke på at de veier rundt 20, 30 kilo og en voksen mann i normale omstendigheter klarer seg med 2500 kalorier om dagen.

Denne evnen til å omsette så mye mat i energi skiller trekkhunden fra for eksempel ulven. De såkalte «alaskan huskies» som nesten alle kjørerene bruker, har dessuten verdensrekord i evne til å oppta oksygen i blodet, med verdier på det dobbelte av veddeløpshester og tredobbelt av godt trente mennesker.

Hundene først, så deg selv

Maten til hundekjørerene er ofte mindre gjennomtenkt. Det verserer historier om de som har fullført løpet nesten utelukkende på Snickers. En typisk løsning er å slenge en pose med ferdig tilbredt menneskemat opp i hundematen, og så spise rett fra posen.

Undersøkelser under løpet har konsekvent vist at hundekjørerene er gjennomgående mer dehydrerte enn hundene. Jeff King, som har vunnet løpet flere ganger, er kjent for å ha en holder på styrebøylen til sleden der han har en termokopp med vann tilkoblet et sugerør.

Hundene må masseres

Men det er ikke bare mat som må fikses for hundene. De må også ha halm å ligge på, og sokker må tas av og poter stelles. Massasje og strekking hører også med for hardt arbeidende dyr.

Å gjøre det bra på løp handler til en viss grad nettopp om hvor effektivt man utfører disse rutinene. Jo raskere man får det til, jo mer tid får man til å sove selv. Robert Sørlie er beryktet for å ikke være spesielt rask i dette henseende.

Den sveitsiskfødte Martin Buser har derimot et svært sinnrikt system. I sleden har han små poser med snacks til hundene, han deler ut godbitene til hundene og bruker så posen til å oppbevare slitte potesokker.

Dermed elimineres en ekstra tur tilbake til sleden fra førerhundene for å hente en tom pose, og i lengden spiller slike knep en rolle.

«Norwegian» kaffe

Først når man føler seg helt sikker på at hundene har det bra, kan man tillate seg å stelle seg selv. I enkelte av landsbyene er skolens gymsal blitt konvertert til kantine, og kjørerene ligger gjerne i hjørnene eller i klasserom og sover som best de kan.

På andre sjekkpunkt, som Ophir og selve Iditarod, finnes ingen fastboende, og forholdene er langt mer kummerlige.

Det aller beste serveringsstedet på ruta regnes for å være kneipa til Jan og Dick Newton i Takotna, en gammel westernsaloon av den klassiske typen. Der har man forøvrig registrert at for nordmenn er den amerikanske kaffen vel tynn, og kolbene er merket med «american» og «norwegian», i stedet for «normal» og «decaf», som er det vanlige på alle andre serveringssteder i USA.

•Les mer om Iditarod på vår Iditarod 2007-side.

HVILER I FLOKK: Alt er ikke bare ensomhet for Iditarod-hunder og -kjørere. Her er det etterlengtet hvile for minst 14 hundepann etter den knallharde etappen til Nikolai.
VÅR MANN PÅ INNSIDEN: Bjørn Gabrielsen skriver om Iditarod for Dagbladet.no.
MAT PÅ TUR: Hardtarbeidende trekkhunder spiser ikke hva som helst. Maten må forberedes med nennsomhet og omtanke. Her mater Robert Sørlie hundene sine under hvilen i Nikolai.