TAPET: Martin Johnsrud Sundby på vei bort fra seierspallen etter et av sine bitreste nederlag. Men ennå er ikke gullet tapt for godt. 
TAPET: Martin Johnsrud Sundby på vei bort fra seierspallen etter et av sine bitreste nederlag. Men ennå er ikke gullet tapt for godt. Vis mer

Lahti-VM 2017:

Hvem bryr seg om respekt? Først nå kan Martin bli en av heltene

Et bittert tap, men likevel et VM som viser at han kan vinne både gullet og hjemmepublikummet til slutt.

DU kan ikke ha unngått å legge merke til det i tida fram til denne triste VM-avslutningen:

  • Martin Johnsrud Sundby er forlengst blitt en blid gutt på TV.

Selvsagt ikke i dag da han trengte noen minutter for seg selv før han fikk fortalt hvor vondt dette nederlaget var, men ellers under hele mesterskapet. Borte er det forknytte alvoret hos en som mest av alt vil gå fortest mulig på ski; de brutalt ærlige ambisjonene som pløyde furer i ansiktet hans lenge før Martin for mer enn to år siden ble gående rundt i angst for å bli mistenkliggjort som en ganske simpel doper.

Alt slapp litt etter litt da han skjønte at de som betydde noe for ham utenfor familien, klarte å se forskjellen på rett og galt. At det som skjedde med medisineringen av astmapulveret den desemberlørdagen i Davos 2014 ikke hadde noen ting å gjøre med en løper som hadde mistet sitt sanne jeg.

Han var fortsatt den gutten som hadde brennende lyst til å bli aller best, men som aldri lot seg friste til å ta snarveier.

Da får det så være at det fortsatt er en vei fram til hans første individuelle VM -eller OL-gull.

GULLET GLAPP: Martin Johnsrud Sundby hadde ledelsen en god stund, likevel ble det bare en femteplass på nordmannen. Sundby forklarer hvorfor gullet glapp på VMs siste øvelse. Reporter Øyvind Godø / Video: Lise Rafaelsen / Dagbladet Vis mer

DEN veien er likevel til å gå selv for en 32-åring som på dette punktet har misset i enda et mesterskap. Han innså det nok selv allerede for en uke siden. Kanskje akkurat da staven brakk i duellen mot Sergej Ustjugov. For det var jo ikke brekket som var det viktigste, men rykket opp bakken. Det som fortalte ham at alt var som det skulle være, men at selv ikke det ga noen gullgaranti:

  • Aldri har han gått fortere på ski enn i Lahti. Resultatet ble to sølv og en femteplass individuelt, pluss et stafettgull.

Det siste var både stort og viktig, men ikke det Martin mest av alt ønsket seg.

Det var vel derfor kroppen seg sammen i skuffelse da Alex Harvey og Sergej Ustjugov som ventet kom med mye større fart i siste sving.

DETTE tapet er blytungt å bære. Her gjorde jo Martin Johnsrud Sundby alt han skulle. Fikk stor fart underveis, så mye hjelp av lagkameratene som forholdene tillot, et flott utgangspunkt for det lange, innstuderte rykket, men likevel ingen gevinst.

Men at Lahti-VM skulle gi noe gull var ikke opplagt på forhånd. Det er ingen hemmelighet at verdenscuplederen har en svakhet i all spurt. Det felte ham i to teknisk rotete avslutninger i begge fellesstartene, men realistisk sett hadde han kanskje ikke muligheten uansett når føret ble så raskt.

Så høy kvalitet holder både Alex Harvey og Sergej Ustjugov, og så lett ble det å henge gjennom nesten 5 mil.

SÅNN er det mest realisme bak dette siste bitre nederlaget. I ærlig toppidrett får de fleste som fortjent. Han som har trent desidert mest har ennå ikke fått kvittert ut toppgevinsten for alt dette slitet, men det kan fort skje under andre forhold i OL neste vinter.

Innen den tid får Martin nøye seg med å være «Løpernes løper»; altså den det innerste miljøet respekterer mest fordi han mestrer faget sitt så mye bedre enn alle andre.

Martin har alltid vært glad for denne respekten. Den har reflektert hans eget syn på langrenn; det at man selv skal gjøre seg fortjent til noe.

NÅDDE IKKE OPP: Ingen av de norske gutta greide å havne på pallen etter søndagens 50 kilometer for herrer i Lahti. Martin Johnsrud Sundby havnet på femteplass som beste nordmann. - Martin er selvfølgelig skuffa nå, sier trener Tor-Arne Hetland til Dagbladet. Reporter: Øyvind Godø. Video: Lise Rafaelsen / Dagbladet TV. Vis mer

EGENTLIG er dette den grunnleggende dyden i norsk toppidrett. Våre helter har vært de som har slitt mest. En Oddvar Brå eller en Grete Waitz. Først de siste årene har Petter Northug brutt denne tradisjonen, men heller ikke han ble en samlende sportshelt før han begynte å vinne også 5-mila. Eller mer presist:

  • Før han begynte å gråte på seierspallen etter det første Falun-gullet, og viste at følelser alltid trumfer resultater.

Nå har Martin fått den samlende følelsen på plass. Så er det bare å trene for det siste store resultatet.

Jeg tror fortsatt at det kommer.