Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

- Hvem er friest i landet her?

Futsalbevegelsen svarer Dagbladets kommentator.

I KOMMENTAREN Lille speil på gulvet der søndag 20. januar, går Dagbladets Esten O. Sæther ut mot brødrene Hartvedt, IFS Indoor Football Scandinavia og de fripolitiske verdiene futsalbevegelsen er tuftet på.

Han skriver blant annet følgende:

«I løpet av ti år har de (brødrene Hartvedt) tatt sine høyst lokale tanker om individets nær ubegrensete rett og kollektivets forbannelse fra gutterommet på Åsane utenfor Bergen til en av Norges raskest økende idrettsbevegelser. Nå er det nesten 30 000 unge menn og noen kvinner som velger å drive idretten sin på denne måten, og med en slik innflytelse på den unge voksengenerasjonen, går det an å speile en samfunnsutvikling på parketten i fotballhallene: Du skal først se deg selv. En slik speilvinkel er en grunnleggende utfordring for den norske idrettsbevegelsen som historisk er forankret i bygging av lokale fellesskap.»

BEST I BUSINESSEN, og kanskje også et retorisk flaggskip innen norsk journalistikk: Dagbladet-redaktør Esten O. Sæther.

Faktisk så er ingen bedre skikket til å gi en oppsummeringsskildring av IFS sin historie og status, og av Fripolitisk Bevegelse som Sæther korrekt karakteriserer som et fundament som brødrene Hartvedt har dyttet inn under fotballsatsingen.

Mye som stod på trykk i lederartikkelen, kan en bare si amen og sela til, på ekte vestlandssekts vis: Plikt er så sannelig et fy-ord, og den maksimale trivsel i nuet er det eneste fripolitiske mål.

OG MENS DET NORSKE FOTBALLFORBUNDET frenetisk, og med en slags malplassert såret (personlig) stolthet, gjør sitt ytterste for å sklitakle de to brødrene som har stjålet deres spillere (og mennesker) opp i gjennom årene, har brødrene Hartvedt startet arbeidet med å bygge den fripolitiske bevegelse gjennom spenstige menn i ulike geografiske knutepunkt opprettet av brødrene gjennom blant annet representasjonsreiser for IFS til ulike steder i verden de siste årene.

Og budskapet går til alle, også til Ullevål:

FUTSALMESTERSKAP: Her spiller Spanias Daniel Ibanes mot Ukrainas Sergej Iakunin under UEFA European Futsal Championship 2007. Foto: EPA/ESTELA SILVA
FUTSALMESTERSKAP: Her spiller Spanias Daniel Ibanes mot Ukrainas Sergej Iakunin under UEFA European Futsal Championship 2007. Foto: EPA/ESTELA SILVA Vis mer

«Bare du selv kjenner dine sanser og vet hvordan disse tilfredsstilles maksimalt. Med tilmålt tid er du kresen. Valgfrihet er et ubetinget krav» (ref. Fripolitisk Erklæring/fripolitisk.no).

Du eier ditt eget nu, og styrer det eneveldig. Ingen hører hjemme noe sted, bortsett fra på det stedet man til enhver tid vil være. At IFS har skapt et uforpliktende «sportsrike», som Sæther kaller det, synes jeg man skal være ute av seg av begeistring over, i stedet for å bli muggen av det.

Jo flere valgmuligheter for mennesket, jo bedre grunnlag for økt trivsel i nuet. Hvis den begavede ballkunstneren heller vil konkurrere med sine egne utvalgte og kreative lagkamerater, i stedet for å være en midtbanemarionett for en æresyk coach som kan sjonglere ballen maks fem ganger med vristen og som sikkert har laudabelt på fotballeksamenen sin, så gjør han det.

Hvis en ung jente heller vil dyrke sin fotballinteresse på parketten sånn innimellom, i stedet for å fylle ut treningsdagbøker og møte til morgentreninger før hanen galer, så gjør hun det. Som den lystige og livsglade trooper hun er, med dårlig tid.

Dugnadsånd, forpliktende fellesskap og tradisjon! Felleskapsmitraljøsen til Sæther er på banen.

DA KAN JEG FORTELLE DEG at ordet felleskap er som balsam for vestlandssekt-sjelen, men ikke det fellesskapet andre bestemmer at jeg skal være en del av, kun det fellesskapet jeg selv velger å være en del av til enhver tid. Det fellesskapet dyrker jeg, pleier jeg og omfavner jeg.

Esten O. Sæther, og mange med ham, forkynner som om menneskeheten er på vei mot et klimaks der fremme, og at vi alle må finne vår pliktige plass frem mot herligheten. Det store byggverket.

Skolen er en slik etappestasjon. Men hvem tror de at de er, de som krever? Hvis det knyter seg i magen til lille Magnus på 10 år, hver eneste kveld før han skal legge seg, fordi han synes fellesskapet i skolegården er trist og uvennlig, og fordi det er så vanskelig og kjedelig å lære om blomsterfamilier, da skal ikke lille Magnus på skolen den neste morgenen.

Han skal klatre i trær med Tobias og Maren, og få gåsehud når han lobber ballen elegant over en forfjamset keeper på løkka. For i overmorgen dør lille Magnus i trafikken, eller på stranden. Byggverket hans er ferdig. Og han visste ikke en gang hvem Esten O. Sæther var, under den korte og maksimalt deilige tiden han hadde i trærne, på fotballbanen og på jorden.

Det skal bli færre estensæthere og flere lillemagnuser. Det er det den fripolitiske bevegelse og bevisstgjøring handler om. Og dette er den ekte empati og nestekjærlighet. Så ikke skam dere over å se i det lille speilet på gulvet der, dere futsalspillere. Nistirr, og ha det maksimalt så lenge dere kan. Og blir du glad av det du ser, gjør du glad.

PÅ FARTEN: Brødrene Kurt Horn Hartvedt (t.v.) og artikkelforfatter Frank Horn Hartvedt.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media