ÅRETS LANGRENNSKOMET: Frida Karlsson er den største positive overraskelsen i internasjonal langrenn denne vinteren. Hennes suksess må ikke bli ødelagt fordi vi mistenker langrennsløpere uten noen som helst grunn. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
ÅRETS LANGRENNSKOMET: Frida Karlsson er den største positive overraskelsen i internasjonal langrenn denne vinteren. Hennes suksess må ikke bli ødelagt fordi vi mistenker langrennsløpere uten noen som helst grunn. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

Doping -og astmamadebatten i norsk langrenn

Hvem mistenker henne?

Den flotte framgangen til svenskenes nye yndling Frida Karlsson er en god anledning til å skille mellom rett og galt i og utenfor sporet. For årets sensasjon i sporten er jo helt ren.

I DAG og i morgen hylles alle de nye verdensmestere i Holmenkollen bortsett fra Frida Karlsson. Hun er så ung at hun er beordret til å konkurrere mot jevngamle hjemme i Sverige. Da får hun vente på jubelen i Nordmarka.

Den kommer garantert. Langrennssportens fremste arena har et publikum som er kjent for å være rause mot alle.

Den rausheten et bra utgangspunkt for en sport der mistroen gror etter en serie nye dopingsaker. Mer enn noen gang gjelder det å se forskjelll på rett og galt, og ta vare på de mange som mest av alt ønsker å bevare skigleden.

Det var jo denne gleden som er den viktigste grunnen til at Norge endte opp med alle medaljene i Ski-VM, selv om både utlendingene og vi sliter med å forstå akkurat den sammenhengen.

FØR det mesterskapet startet, minnet jeg om at ingen av kritikere mot norsk skisport har sagt unnskyld til Marit Bjørgen. Hun som stod opp mest for skimiljøet, ble i årevis hånet for motet og lojaliteten:

- Det er definitivt på tide å se Norge som et jukseland, skrev Johan Esk, kommentatoren til svenske Dagens Nyheter, etter det han trodde var en skandaløs astmaavsløring høsten 2016, og plasserte oss i selskap med blant annet Russland. Seinere har det kommet både en internasjonal gransking og en CAS-dom som viser at Esk ikke visste hva han snakket om. Men det har han aldri våget å skrive.

Den unnlatelsen har ingen ting å gjøre med nasjonalitet. Da det viste seg at astmamedisineringen på det norske landslaget var helt korrekt og at Marit hadde hatt rett hele tida; ble det pinlig stille også her hjemme. Det er dessverre en av grunnene til at den utenlandske mistroen nå velter opp igjen.

UNDER VM kom angrepet på Therese Johaug fra den tyske landslagstreneren Peter Schlieckenrieder som direkte på tysk TV minnet om dopingutestengelsen mens Therese gikk som fortest på 30km.. Etterpå har vi hørt Justyna Kowalczyk på nytt snakke om norske apotekvaner, mens Jelena Välbe etter serien med Alexsandr Boljunovs sølvmedaljer siteres i russisk medier at det var Russland som egentlig var best i ski-VM i Seefeld. De andre vant med legalisert doping.

For norsk langrenn er jo visstnok sykt. Så sykt at en av de aller beste løperne ikke engang er verdt en æresmedalje fra Skiforeningen.

DET var den samme påstanden du hørte et ekko hos oss høsten 2016 da astmadebatt og Johaug-sak forvirret litt for mange. Dengang vi selv på "Debatten" på NRK kunne hinte om russiske tilstander i norsk langrenn, og daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland i iveren etter å markere seg ville skifte ut ledelsen i Skiforbundet på direkten. Da snakket de hjemlige kritikerne om en "systemsvikt". Midt i debatten om russisk statsdop var ikke det begrepet til å ta feil av; det var noe råttent i vår skikultur også.

Men det har heldigvis aldri vært en slik svikt. Mer enn to år og to mesterskap seinere står det samme norske miljøet tilbake uten en etisk skramme og med tidenes beste sportslige resultater.

REKKEFØLGEN på de to suksesshistorien er imidlertid ikke tilfeldig:

  • Om ikke den norske etikken holder, er de norske medaljene totalt uinteressante.

Sånn må toppidretten være hos oss om vi i det hele tatt skal forsvare å bruke felles midler på den. Det er ingen annen grunn til å heie på hjemlige helter. Tvert imot skal vi hele tida være kritiske til hvordan vi oppnår disse forbløffende internasjonale resultatene. Det gjelder ikke minst medisinering av landslagsløperne. Hadde den internasjonale granskingskommisjonen verifisert påstanden fra TV2 om at friske ble astmamedisinert for å oppnå bedre resultater, hadde dette vært en av de største skandalene i norsk idretts historie.

Et sånt svik er ikke verdt en eneste medalje.

som det norske skimiljøet forlengst er sjekket ut og frikjent, skal vi være kritiske også mot de som fortsatt sprer mistro.

De siste ukene har det foruten Kowalczyk, Välbe og den tyske landslagstreneren, dreid seg om Johannes Dürr; eks-doperen som mente at han var ærligere enn Therese Johaug fordi han etter sitt fall i hvert fall hadde fortalt hele sannheten.

Det glansbildet av ham selv, holdt knapt en uke. Dessverre rakk han å bli hyllet i tyske medier som en viktig stemme i dopingdebatten, rett før han ble arrestert av østerriksk politi for sin eventuelle rolle i dopingringen rundt den tyske doktoren Mark Schmidt.

Seineste nytt er at Dürr har lurt oss igjen med å bloddope seg helt fram til VM: et mesterskap han ikke fikk gå.

OM Dürr også har vært edderkopp i dopingnettet får den videre rettsbehandlingen vise. Det avgjørende i denne og de andre sakene, er uansett kravet til kunnskap. Både journalistene og publikum blir lurt fordi de ikke kan. Eller fordi de ikke ønsker å lære.

Det er her Frida Karlsson kommer inn. Denne svenske tenåringen er vinterens største sensasjon i sporet. Vet du ingen ting om langrenn eller svensk skitradisjon er Fridas framgang knapt nok til å tro. Kan du derimot den virkelige historien, er den absolutt troverdig.

I EN sport der alle mistenker alle, vil det også ramme Frida Karlsson. Om vi er dumme nok altså, og lar mistroen herje. Slik det jo har skjedd både i Sverige og Norge der meningsmålinger de siste årene har vist at opp mot halvparten av befolkningen tror at det svindles jevnt i norsk langrenn.

Men egentlig har det bare vært vi som har svindlet oss selv for opplevelsen av en ærlig norsk skisport som er sportslig sterkere enn noen gang.

Om Frida Karlsson snart går fra alle våre helter, er det ganske enkelt fordi hun er god nok.