Hvem reddes av storesøster?

Maktkampen om norsk toppidrett er blitt en åpen familiefeide. Det gjør det vrient for storesøster Tove Paule å få det som hun vil.

• Les også: Idrettspresidenten refser generalsekretæren

I DAG møtes Olympiatoppsjef Jarle Aambø og Idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen til en privat prat om hva som bør gjøres for at norsk idrett skal vinne mer. Foreløpig er i hvert fall det private tapt.

For etter at Andersen i et VG-intervju forleden varslet full gjennomlysning av Olympiatoppen fordi han var kritisk både til resultatutvikling og økonomiutnyttelse, skjønner alle at han ikke er bestekompis med Jarle Aambø, at de krangler om hvem som skal kontrollere toppidretten og at det blir bråk i den innerste idrettsfamilien.

Rent familiært angår det Idrettspresident Tove Paule som regjerer over begge, men ellers roter det til selve saken.

For der har selvsagt Inge Andersen rett.

I HVERT FALL når det gjelder retning og resultater. Norge vinner ikke like mye internasjonalt som før. Det er ikke nødvendigvis noe å sippe for, men bør likevel brukes som utgangspunkt for debatten om hva vi vil med toppidretten vår.

Tradisjonelt har Norge vært profilert som vinteridrettslandet. Siste vinter-OL i Torino var det svakeste etter Calgary-lekene i 1988. Den gang førte den sportslige fiaskoen til et kupp mot den olympiske ledelsen. Dette kuppet ble starten på selve institusjonen Olympiatoppen og resultatet en del av selvfølelsen til en hel generasjon nordmenn.

Det ble typisk norsk å være god.

MÅ VELGE: Nå må Tove Paule velge hvem hun skal velge, Inge Andersen eller Jarle Aambø, skriver Esten O. Sæther. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN / SCANPIX
MÅ VELGE: Nå må Tove Paule velge hvem hun skal velge, Inge Andersen eller Jarle Aambø, skriver Esten O. Sæther. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN / SCANPIX Vis mer

DENNE sterkt overdrevne selvfølelsen har vi mer enn beholdt, men ikke vinnerformelen bak idrettsresultatene. Etter hvert som gullmedaljene og triumfene ble hverdag, forsvant helhetstenkningen som lå bak satsingen på en felles Olympiatopp.

Endringen skjedde fort, og ble hjulpet fram av sjefsskiftet i Olympiatoppen. Der den alltid beregnende Bjørge Stensbøl sørget for at brikkene passet i puslespillet hans, valgte etterfølgeren Jarle Aambø en mye mer forsiktig linje. Aambø er det stille samarbeidets mann. Det er mye pent å si om både ham og stilen, men med denne strategien har selve den felles toppidrettssatsingen glidd ut av bevisstheten til folk flest.

SÅNN ble det lettere for de store særforbundene å være seg selv nok. Under Bjørge Stensbøl og Olympiatoppens glansperiode rundt årtusenskiftet, var det dårlige kår for de fleste småkongene i norsk toppidrett. Pengene og æren tilhørte Stensbøl. Det var han som definerte kravene til de enkelte særforbundene og det var han som vel skråsikkert forklarte nøyaktig hva som skulle gjøres for å bli god i hver enkelt idrett.

Det er enkelt å forstå at skråsikkerheten etter hvert føltes plagsom, men heller ikke her er det grunn til å la det personlige rote til saken:

• • Norsk toppidrett er definitivt best med en sterk, profilert ledelse.

Og den skulle komme nå.


I UTGANGSPUNKTET
var generalsekretær Inge Andersen og president Tove Paule enige om å stramme til prioriteringen av toppidretten denne høsten.

Det måtte bety en konfrontasjon med Olympiatoppsjef Jarle Aambø. Rent formelt sorterer Olympiatoppen under generalsekretæren, men reelt har Jarle Ambø hele tida styrt mest mulig unna den kontrollen. Han ville ha et system der Olympiatoppen mer ble et serviceorgan direkte mot særforbundene, mens Andersen lenge har ønsket å forankre toppidrettssatsingen i selve Idrettsforbundet for å sikre en helhetlig ledelse.

Under eks-president Karl Arne Johannessen var det Jarle Aambøs linje som ble fulgt. Johannessens fall fra presidentmakten forandret maktbalansen mellom idrettes to mektigste gutter.

DA TOVE PAULE etterfulgte Johannessen som ny idrettspresident i mai, var det helhetslinjen som vant.

Historisk har det gått et skille i den norske idrettsbevegelsen mellom de som vil bruke sport som et sosialt verktøy og de som helst bare vil drive idrett for idrettens egen skyld. Som regel går skillet midt i de ulike idrettsmiljøene, men maktkampen om styringen av selve toppidretten har på underlig vis vippet flere av lederne i de største særforbundene bort fra en helhetlig tenkning.

Det var bakgrunnen for at både fotball-, håndball-, ski- og friidrettsforbundet kjempet mot Paules kandidatur på Idrettstinget. Disse forbundene vil selv ha kontroll over Olympiatoppen og ønsker ingen sterk felles styring av ressursene til toppidretten.

Derfor gjør de nå utspillet til Inge Andersen om strammere styring av toppidretten til en personalsak. Det forsinker i hvert fall utviklingen.

I FØRSTE OMGANG har Tove Paule stoppet opp og erklært full tillit til Jarle Aambø.

Hun hadde ikke noe valg. Aambø har for mange kvaliteter til at han kan bli tatt av jobben gjennom et avisintervju. Han var sentral i Olympiatoppen i den sportslige glansperioden og er egentlig mer uenig med Paule i strategi enn i mål.

Sånn er personalstriden en blindvei. Resultatene blir ikke bedre ved å bytte ut Jarle Aambø.

SKIFTET må skje innad de store særforbundene. Det er de som må erkjenne at det i lengden lønner seg å dele kunnskap og at et sterkt felles idrettsforbund er den beste garantien for å sikre en verdibasert norsk sport.

Både fotballpresident Sondre Kåfjord og skipresident Sverre Seeberg var et drøyt stykke unna den erkjennelsen i tumultene rundt presidentkampen under Idrettstinget, men stod såpass ribbet igjen etter det mislykkete forsøket på å overta kontrollen over Idrettsforbundet at det åpner for nye tanker.

FORELØPIG er de best tenkt av kulturminister Trond Giske. På Idrettstinget var det bare han som evnet å trekke den klare sammenhengen mellom den spesielle folklige norske idrettsbevegelsen og toppresultatene. Da satt Tove Paule stille og ventet på å bli valgt.

Nå må storesøster velge hvem hun skal hjelpe, og mer enn det: 

• • Hun må vise at dette gjelder mye mer enn en guttekrangel.

<B>ÅPEN KONFLIKT: Det er ikke akkurat topp stemning mellom toppidrettssjef Jarle Aambø og generalsekretær Inge Andersen i idrettsforbundet for tida.