MENER DET ER NOK PENGER: Anders Solheim i Antidoping Norge tror det står på vilje og forpliktelse hos idrettene og sponsorene. FOTO: TORBJØRN BERG / DAGBLADET
MENER DET ER NOK PENGER: Anders Solheim i Antidoping Norge tror det står på vilje og forpliktelse hos idrettene og sponsorene. FOTO: TORBJØRN BERG / DAGBLADETVis mer

Hvem skal betale for en ren idrett?

Ikke alle land har råd eller interesse av å stable på beina et skikkelig antidopingsystem.

(Dagbladet): Dopingdokumentaren på tysk tv og i The Sunday Times har nok en gang satt fingeren på det som er idrettens tilsynelatende uløselige problem. Enkelte utøvere tyr til juks for å lykkes på idrettsbanen og idrettene ligger som regel noen steg bak jukserne i kappløpet for å avsløre hvem de er.

Innføringen av meldeplikt, blodpass og stadig mer sofistikerte analysemetoder har ikke fjernet alle jukserne, og risikoen for å bli avslørt varierer også fra land til land.

Inntil videre er det et ubehagelig faktum at det fins land det er enklere å slippe unna med juks i enn andre. Og jo dyrere og mer sofistikert antidopingkampen blir, jo høyere blir terskelen for å investere i slike program også.

- Det er en utopi at alle skal følge opp antidopingarbeidet slik vi gjør det i Norge, sier TV 2-kommentator Mads Kaggestad til Dagbladet.

- Må bli prioriteringssak Det kan det være mange grunner til, men økonomi bør ikke være en av dem, mener sjefen for Antidoping Norge, Anders Solheim.

- Har du penger til å sende store delegasjoner til internasjonale arrangementer bør du også kunne prioritere å bruke penger på et antidopingprogram, sier Solheim.

Likevel er det et faktum at fåtallet gjør det. Så hvordan skal man sikre at utøverne konkurrerer på like vilkår?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dette er en veldig reell problemstilling. Antidoping Norge har bidratt i Russland og Kenya, og det er ingen tvil om at dette må bekjempes internasjonalt. Jeg må jobbe for at dette blir en prioriteringssak, i hvert fall for oss i Europa, sier kulturminister Thorhild Widvey til Dagbladet.

Mer enn nok penger I dag er det de nasjonale antidopingorganisasjonene som sammen med særforbundene har ansvaret for at utøverne kontrolleres. Det internasjonale antidopingbyrået Wada sjekker at jobben blir gjort ordentlig.

Det blir den som kjent ikke alltid. Ofte står det på ressurser.

- Ser man på alle pengesummene som går gjennom idretten er det ikke all verdens som går med til antidoping. Det må stilles mye strengere krav til hver enkelt idrett. For eksempel bør IOC kreve at om man skal være med i OL, må man også være med i blodpassprogrammet, sier Kaggestad.

Solheim i Antidoping Norge mener også det er nok penger i idretten til at de kan klare å finansiere et globalt system selv.

- Jeg vil ikke hive ut et forslag på hvordan man skal gjøre dette, men det er så pass mye penger i omløp i idretten at det burde være mulig å få til. Det er et langt lerret å bleke, og uten vilje og forpliktelse blir det tungt, sier den norske antidopingsjefen.

Må stilles krav - I dag er det ofte sånn at sponsorer har i kontraktene sine at de kan gå ut av avtalene om det blir avslørt doping. Det syns jeg er en altfor defensiv holdning. Min oppfordring ville være at sponsorene heller sier at vi forventer, når vi nå er med og sponser denne idretten, at dere bruker deler av pengene vi kommer med til å drifte et ordentlig antidopingprogram.

Paradokset for utøverne er selvfølgelig at jo flere penger man får for en seier, jo mer fristende blir det å ta snarveier for å lykkes.

Kaggestad lufter ideen om en slags utøverskatt for dem som ønsker å være med i OL. Altså at utøverne selv også er med på spleiselaget for å holde idretten ren.

- Det koster jo utøverne en del å dope seg også, så hvorfor skal de ikke være med på å betale for antidopingarbeidet? Kanskje en andel av premiepengene kunne gått til det arbeidet? Det ville gitt et mindre overskudd, men det er kanskje prisen å betale for å ta et skikkelig oppgjør med dette, sier Kaggestad.