PÅ VEI BORT:  Steffen Kjærgaard opå vei hjem etter pressekonferansen der han innrømmet sin fortid som doper. Skal han få komme kjapt tilbake fordi han nå samarbeider med de norske antidopingmyndighetene? FOTO: Erlend Aas / NTB scanpix.
PÅ VEI BORT: Steffen Kjærgaard opå vei hjem etter pressekonferansen der han innrømmet sin fortid som doper. Skal han få komme kjapt tilbake fordi han nå samarbeider med de norske antidopingmyndighetene? FOTO: Erlend Aas / NTB scanpix.Vis mer

Hvem skal sporten tilgi?

Husk at spørsmålet om strafferabatt gjelder både de angrende synderne og de ikke fullt så angrende.

DET er mye å lære av juksemakere, skriver Anders Solheim, sjefen i Antidoping Norge, i en kronikk i Dagbladets papirutgave i dag. Det er en god tittel, og sikkert også et fristende utgangspunkt for å gjøre jakten på dopingsyndere mer effektiv. Men det betinger en gjeng med dypt angrende syndere.

Foreløpig er det kanskje ikke det siste som karakteriserer canossagangen til tidas mange bekjennende svindlere innen sykling og annen doprelatert sport.

FOR akkurat som den tyske keiser Henrik den fjerde hadde sine høyst intrikate grunner for å krabbe opp trappetrinnene til pave Gregor den sjuende i italienske Canossa for snart tusen år siden, er det vrient for en dopingbefengt idrett i forandring å vite hvem som nå egentlig mener hva med sine fortellinger om bot og bedring.

I tillegg kommer de enkelte idrettenes behov for å lufte skikkelig ut i sitt eget hus. Norske sykkelledere følte det nok slik sist høst etter den rystende avsløringen av mangeårig sportsjef Steffen Kjærgaards fortid som doper. Han som satt ved siden av dem på kontoret og forvaltet sportens kamp mot doping blant elitesyklistene, hadde jukset selv. Da er det vanskelig å si nei til Cykleforbundets eget ønske om å få Kjærgaard utestengt fra all idrett i ti år framover.

Det har forøvrig ikke Anti Doping Norge myndighet til å gjøre. Selv om de i går henla dopingsaken mot Kjærgaard på grunn av foreldelse, blir spørsmålet om utestengelse avgjort av domsutvalget i Norges Idrettsforbund. Det blir ingen enkel avgjørelse selv om sikkert alle parter; Steffen Kjærgaard inkludert, ønsker en reaksjon som hjelper fram en renere idrett.

SJEFEN i Antidoping Norge mener altså at de norske sykkellederne skremmer andre mulige dopingsyndere bort fra skriftestolen ved å kreve 10 års straff for Kjærgaard:

- Ærlighet bør honoreres, skriver Anders Solheim, og relanserer tanken om en felles kommisjon der gamle dopsvindlere i norsk idrett med saker som likevel er utgått på dato, får lette på samvittigheten sin uten å risikere ekstra straff. Det høres i overkant raust ut.

Problemet ved mange av disse bekjennelsene er jo at de kommer i kø. Det er visst ikke egen ærlighet som presser de fram. Innrømmelsene skjer som følge av begivenheter utenfor svindlernes kontroll. Det å være ærlig føles plutselig mest bekvemt. Da kan det bli så som så med antidopeffekten av den personlige krimfortellingen, og lite for oss andre å betale for.

NETTOPP  sjuskete motiver gjør at oppgjøret med dopingsynderne drar ut verden over. I USA nekter Lance Armstrong å møte for de amerikanske antidopingmyndighetene (USADA). Han er fornærmet, og mener han fortjener en egen kommisjon. I resten av verden sliter sporten med kravene om at  rettsoppgjøret etter dopingfrislippet på 1990 -og 2000-tallet må være uavhengig av den ledelsen i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) som muligens var innblandet i svindelen.

Antidopingarbeidet i Norge har foreløpig et plettfritt rykte. Det tilsmusses ikke umiddelbart gjennom avtaler med gamle dopingsyndere som det nå føles naturlig å stole på, men antall hestehandler over tvilsom fortid trenger ikke bli særlig stort før den oppfatningen endres.

Derfor er det fortsatt best å la svindlerne selv vise alvoret i ærligheten ved å ta den straffen som måtte komme.