SLAPP LETT UNNA: - Et FCK-lag som egentlig likte seg dårligere og dårligere i uvante omgivelser, slapp altfor lett fra besøket. Og det var bare hjemmelagets skyld, skriver Esten O. Sæther.
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
SLAPP LETT UNNA: - Et FCK-lag som egentlig likte seg dårligere og dårligere i uvante omgivelser, slapp altfor lett fra besøket. Og det var bare hjemmelagets skyld, skriver Esten O. Sæther. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Hvem snakket om hårete mål?

Da det gjaldt som mest klarte ikke Stabæk å være seg selv.

DA Stabæk forleden reiste fra København med mye mer enn 1-3 i kofferten etter en ganske frisk kamp, flyttet klubbhøvding Ingebrigt Steen Jensen presset over på FCK-trener Ståle Solbakken og hans etter sigende eneste hårstrå. Det var det som skulle skjelve i frykt fram til returoppgjøret på plast i en innestengt gymsal oppe i nord.

Nåja; vi har vel alle sett forhåndsreklame med bedre innhold. For da den største Stabæk-kvelden endelig kom og den nye hjemmehallen var full, var klubben slett ikke seg selv.

DET er ingen som ønsker Stabæk tilbake til sitt mer enn breiale 90-talls image. Den fortida har klubblederne forlengst tatt et oppgjør med. Nå er det knapt noen hyggeligere plass å se fotball enn i smilende Fornebu Arena, men det får da være måte på vennlig vertsskap.

Et FCK-lag som egentlig likte seg dårligere og dårligere i uvante omgivelser, slapp alt for lett fra besøket.
Og det var bare hjemmelagets skyld.

FOR etter fullt trøkk og to sjanser i åpningsminuttet kom aldri Stabæk med full kraft. Laget risikerte ikke nok og spillerne løp for lite. Det offensive spillet ble helst begrenset til forsøkene på å nå Daniel Nannskog eller Fredrik Berglund i bakrommet helt nede fra egen backrekke, og da lød det ganske umusikalsk at hjemmefansen utover kampen forsøkte å håne Solbakken med tilropet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ståle elsker Drillo.

For dette var kvelden da Stabæk først og fremst ikke elsket seg selv.

DEN regjerende norske seriemesteren under ellers dyktige Jan Jönsson har riktignok aldri vært kjent for å satse alle kortene offensivt. I sine beste kamper i den flotte fjorårssesongen  var det mer kvalitetene hos de offensive spillerne som imponerte enn den kvantitative angrepsviljen, men da kom uansett sidebackene høyere i banen.

Med et mer begrenset spillemateriale turte -- eller klarte ikke -- Stabæk det. Morten Skjønsberg på høyrebacken slet med ufølsomme bein, mens unge Vegar Hedenstad på motsatt side kanskje trøblet for mye med ballen i første omgang til å våge nok da gjestene etter hvert slet med forflytningene.

UANSETT ble resultatet at hjemmelaget ikke fikk løftet nok spillere framover til å få etablert et effektivt pasningsspill rett foran danskenes  backlinja. Spillfordeler Pontus Farnerud var tilnærmet usynlig før pause og passiv i den avgjørende andreomgangen. Kombinert med manglende bredde offensivt, gjorde det Stabæk både forutsigbare og ganske primitive.

Det må føles surt for et lag som fortsatt har kvalitet til å holde et godt internasjonalt pasningsbasert offensivt spill.

MED liten ballkontroll forsvant også fordelen av det raske kunstgressdekket. Det var nettopp dette underlaget som skulle hjelpe Stabæk forbi en ellers bedre motstander, men den muligheten ble ikke brukt.

Akkurat det er til å diskutere intert i spillergruppa før trøstekvaliken til den nye Europaligaen. Det å bygge internasjonal framgang er først og fremst å satse på de ferdighetene som har satt laget i posisjon. Etter at Stabæk foran sesongen mistet to av sine tre største offensive profiler, er selve dekket kombinert med generelt gode pasningsferdigheter blitt klubbens fremste styrke. Da virker det rart å ikke ha det som plattform i sesongens viktigste kamp.

HISTORISK sett er den eneste norske Champions League suksessen basert på egne ferdigheter. RBK skapte sin unike posisjon i Europa gjennom et særeget offensivt spill.

Så langt ville ikke Stabæk ha kommet uansett. Til det er spillergrunnlaget for begrenset og angrepsfilosofien ikke like nyskapende. Likevel er det grunn til å sitte igjen med følelsen av at dette var muligheten som ikke ble brukt.

Da blir det i hvert fall lett å tørre mer neste gang.