GLANSBILDET FORPLIKTER:Kulturminister Anniken Huitfeldt og idrettspresident Børre Rognlien snakket godt om den norske idrettsmodellen på det ekstraordinære idrettstinget nylig. Det bør bety noe når vi tar ut OL-lag. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.
GLANSBILDET FORPLIKTER:Kulturminister Anniken Huitfeldt og idrettspresident Børre Rognlien snakket godt om den norske idrettsmodellen på det ekstraordinære idrettstinget nylig. Det bør bety noe når vi tar ut OL-lag. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.Vis mer

Hvem tør snakke nå?

I årevis har vi sagt det meste om konkurrentenes bruk av doping. Er det derfor norske idrettsledere er så stille om dagen.

I DAG er styret i Norges Idrettsforbund samlet for å snakke om alt annet enn at vi snart skal sende en ferdig preppet dopingdømt utøver rett fra 2 års utestengelse til OL. Akkurat den problemstillingen har ikke stått på noen saksliste i norsk idrett det siste halve året etter at det ble klart at også vår toppidrett til slutt må gjøre et verdivalg som rammer en av våre egne sportshelter.

I årevis har vi helst valgt for andre, og det har vært behagelig lett. For eksempel har nesten hver eneste konkurrent som gitt oss litt motstand i nasjonalidretten langrenn, automatisk blitt satt under mistanke. Bare svenske langrennsløpere har gått fri. For de er jo som oss; vi som er garantert uskyldige eller oppfører oss som vi er det.

FOR DET er de norske idrettsledernes manglende konsekvente oppførsel som er problemet i denne saken. Etter at vi lenge har krevd nye strengere rettsregler for å stoppe dømte konkurrentes motorvei fra soning til internasjonale konkurranser, krever vi plutselig ingen ting av oss selv.

Dermed er kappgjengeren Erik Tysse som soner en internasjonal straff for bloddoping, likevel sikret en tilnærmet maksimal nasjonal hjelp på sin vei til London-OL. Dette er altså ikke snakk om skyld eller ikke uskyld hos Tysse eller andre enkeltutøvere, men hvorvidt de verdiene vi alltid har forkynt for konkurrentene også skal gjelde for oss selv.

Det siste er blitt så vrient å snakke om at Tysse-saken ikke er blitt offisielt diskutert siden i fjor høst. Da åpnet den internasjonal idrettsdomstolen CAS for at eks-dømte idrettsutøvere kunne få være med i OL i påvente av lenge straffer for grov juks, men den avgjørelsen betyr ikke at vi er tvunget til å stenge av den norske debatten om hvilken toppidrett vi vil ha. Det valget har vi gjort selv, og må ta konsekvensen av det.

I FØRSTE OMGANG innebærer det at vi ikke lenger med noen troverdighet kan snakke om internasjonale reaksjoner mot doping. Det er dumt ettersom den tradisjonelt konsekvente norske holdningen til dopingbruk i idretten med hell har fungert som global rollemodell. Gjennom det mangeårige tette samarbeidet med kinesiske og russiske idrettsmyndigheter har Norge vært en ganske viktig spiller i jobben med opprenskningen i to av de mest infiserte idrettsmiljøene. Det er noe av  bakgrunnen for at Anti-Doping Norge hittil har vært den eneste kritiske stemmen mot det verdiskiftet som på gang i norsk idrett.

Men denne saken gjelder mye mer enn å beskytte Norges ofte overvurderte rolle som et lys for verdenssamfunnet. Nå gjelder det å sette søkelyset mot på oss selv, og der har vi allerede fått hjelp fra et overraskende hold. Forleden var norsk idretts særbehandling av dopingdømte Tysse tema i estisk media. Estland er jo en av de langrennsnasjonene vi lenge har mistrodd, og det med god grunn etter at deres største langrennsløpere Andrus Verpaalu ble dømt til 3 års utestengelse for bruk av veksthormon.

Nettopp langrennssuksessen har fungert som nasjonalbygging i Estland etter frigjøringen fra den sovjetisk okkupasjonen, og OL- helten Veerpalu fikk da også nasjonal vitenskapelig støtte for sin uskyld før han ble dømt i fjor. Nylig ble denne straffen skjerpet av det internasjonale skiforbundet (FIS) fordi Veerpalu sist vinter hadde testet ski med med noen estiske landslagsløpere. Hva skal vi da si til oss selv som lar vår dopingutestengte utøver bli trent av  Olympiatoppens rådgiver på fritida mens den lokale friidrettsklubben jobber dugnad for at han skal få bli tatt ut til London den dagen OL-fristen går ut?

FOR EKSEMPEL at vi mener så mye alvor når vi jobber for en dopingfri idrett at dømte utøvere ikke får være med på norske landslag. Der internasjonal idrettsjuss har sagt at vi ikke kan ha spesialregler om noe sånt, kan vi gjøre det til en naturlig konsekvens av alt det riktige vi har ment om å holde idretten mest mulig dopingfri.

Det er her ansvaret hviler på styret i Norges Idrettsforbund i dag selv om OL-uttaket rent administrativt blir foretatt av Olympiatoppen. Det er idrettspresident Børre Rognlien og hans valgte styre som er satt til å forvalte verdiene som skal prege idretten vår. Vanligvis skorter det ikke på honnørord i omtalen av disse verdiene, men nå har det altså vært faretruende stille.

Er det fordi vi er i ferd med å liste oss unna et nødvendig oppgjør med oss selv?  

     

FELLES ANSVAR: Styret i Norges Idrettsforbund har ansvaret for å viderføre de gode verdiene i idrettsbevegelsen. Det innebærer å behandle oss selv som vi behander andre. FOTO: Geir Ove Fredheim / Scanpix.
FELLES ANSVAR: Styret i Norges Idrettsforbund har ansvaret for å viderføre de gode verdiene i idrettsbevegelsen. Det innebærer å behandle oss selv som vi behander andre. FOTO: Geir Ove Fredheim / Scanpix. Vis mer